Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Medlidenhetens pris

I løpet av ti år kan vi løfte 500 millioner mennesker ut av fattigdom. Hvis vi vil.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET NYE ÅRET har begynt godt for verdens fattige. Iallfall hvis man måler ordet godt i retorikk og kilotykke planer. Den amerikanske makroøkonomen Jeffrey Sachs la mandag fram FN-rapporten «En praktisk plan for å oppnå Tusenårsmålene», hvor han påpeker at det internasjonale samfunn har det som skal til for å redde 500 millioner av verdens fattigste ut av den ytterste nød. Sammen med 250 eksperter står han bak 3000 sider med alt fra store vyer til hvordan man skaffer seg et malariamyggnett. Sjokkterapeuten Sachs gikk i begynnelsen av 1990-tallet løs på den østeuropeiske økonomien med full deregulering og privatisering. Resultatet var at realinntekten til russerne gikk ned med 40 prosent. Mongolia fulgte også sjokkterapien til Sachs i samme periode. Og 50 års industrialisering var nærmest utryddet på fire år. Sachs undervurderte viktigheten av lovreformer og menneskerettigheter i de tidligere diktaturene.

OPPSKRIFTEN til Sachs er også denne gangen frihandel, men nå går frihandelen hånd i hånd med en kraftig økning av bistanden. Hvis rike land dobler bistanden i ti år og alle land gjennomfører full deregulering av handel med industrivarer og tjenester, kan FNs tusenårsmål nås i 2015, mener Sachs. Medlidenhet og business er oppskriften. Fremdeles er samfunnsdefinisjonen noe mangelfull, for lovreformer og innflytelse er avgjørende for at sjokkterapien til Sachs skal komme de fattigste til gode. En annen økonom har også startet nyåret med friske økonomiske utspill.

DEN NORSKE økonomen Erik Reinert taler Sachs midt imot. Med boka «Global økonomi - Hvordan de rike ble rike og hvorfor fattige blir fattigere» påpeker han at frihandelsmedisinen hindrer de fattige landene i å drive samme økonomiske politikk som har gjort vestlige land velstående. «Økonomer flest er nyttige idioter for en nykolonialistisk verdensorden som holder milliarder av mennesker nede i fattigdom. Lett angrende nyliberalister som Jeffrey Sachs bør holde kjeft,» sier Reinert friskt i Klassekampen. Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson sammenlikner han med velmenende misjonærer i imperialismens tjeneste. Enten man er for eller imot Reinerts påstander er teoriene hans tankevekkende.

TANKEVEKKENDE var det også dagen etter at den store sjokkrapporten fra Sachs hadde blitt lagt fram i New York og Oslo. Da sto et lite knippe politikere i Stortinget og diskuterte utenrikskomiteens innstilling til Utviklingsmeldinga og kampen mot fattigdom. Alle var enige om at Norge er flinkest i klassen. Bare Frp bjeffer litt på sidelinja. Men bjeffene når ut til den alminnelige velger, som tror at bistandspenger som regel havner i lommene til diktatorer i Afrika. Noe de selvsagt også gjør iblant. Situasjonen er likevel at de færreste nordmenn bryr seg. Siden det for oss er blitt en øvelse i medlidenhet, går det mange velgere hus forbi at bistand er «big business». At det på nødens marked er mye penger å tjene, mens de fattige ofte sitter like fattige igjen.

DERFOR ER Erik Reinerts tanker interessante. Ikke minst om hvordan tollmurer og handelsrestriksjoner har hjulpet oss og resten av den rike verden til å bli rike. Og særlig hvorfor Kina, India og Sør-Korea er på den vellykkede vei ved å ta små skritt. De fattige landenes umodne industri tåler ikke konkurransen frihandelen krever, og ender i den onde sirkelen med ensidig og sårbart næringsliv. For selv om bistanden øker og gjeldslette blir et faktum, er det langt igjen til at de rike landene åpner sine markeder. Medlidenhet og business er ikke nok.

FATTIGE KVINNER kan vise vei for økonomene som skal herje dette året. De står for 80 prosent av matproduksjonen i den fattige verdenen og utgjør 70 prosent av jordas fattigste. Mikrofinans har løftet hundre tusener ut av den verste fattigdommen. Ved å bistå med lån gjennom opprettelsen av spare- og lånegrupper, har de fått muligheten til inntektsgivende aktiviteter. De lager rett og slett sin egen bank, setter rentenivået og har kontroll. Noen få av disse kvinnene har også fått en stemme i samfunn hvor kvinner mangler de fleste rettigheter. Derfor skal vi merke oss Verdensbankens undersøkelse om hva fattige savner mest: Mer enn 60 000 fattige i 60 land ble spurt.

Svaret var ikke penger, men en stemme som ble hørt.