- Medvedev har god forståelse for norsk politikk

Arne Treholt om Det mektige Kreml Russlands neste president Russiske investeringer i Norge

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I morgen blir Dmitri Medvedev valgt til ny russisk president. Det innebærer neppe vesentlige endringer i russisk politikk. At Putin etter valget trolig vil bli Russlands nye statsminister, understreker det. Gjennom sine åtte år som president har Putin bygget opp en sterk og sentralisert stat og sikret større nasjonal kontroll med energiressursene. Mens hans forgjenger, Boris Jeltsin, oppfordret til desentralisering og gjennomførte frie guvernørvalg, blir guvernørene i dag utnevnt av Kreml.

Mange ser det som en innskrenkning av demokratiet og mener at den politiske opposisjonen er vingeklippet. Det forente Russland framstår som det statsbærende og dominerende parti. De toneangivende media er delvis eid og underlagt Kremls kontroll.

Støttet av en sterk økonomisk vekst og store valutainntekter, har Russland de siste åra gjenvunnet sin plass som en betydelig internasjonal aktør. Putin har den siste tiden kommet med sterke utfall mot USA, kritisert planene om utplassering av rakettskjold i Polen og Tsjekkoslovakia og gått mot at Ukraina og Georgia innlemmes I NATO. Økte oljeinntekter har muliggjort modernisering av det russiske forsvar. Det har ført til økt øvelsesaktivitet, og at Russland har gjenopptatt de sovjetiske rekognoseringstoktene med bombefly.

Dette har fått alarmklokker i vest til å ringe. Observatører tegner bildet av Russland som en udemokratisk og totalitær stat som truer verden med en ny kald krig. Russlands framvekst som energistormakt skremmer. Verdens største gass-selskap, Gazprom, fremstilles som en forlenget arm av den russiske stat, og det uttrykkes frykt for at gassleveransene til Vest-Europa skal stanse opp. De ser i dette kimen til en ny kald krig og hevder at Russland har erstattet våpenmakt med økonomiske muskler. Russiske pengesekker blir sett som «farligere» og mer illeluktende enn den «frie» amerikanske og vesteuropeisk kapital. Russland viser til at mens vestlige selskaper krever full frihet å investere i Russland, legges det begrensninger på russiske selskaper i det vestlige markedet.

Det har også vakt oppsikt at Russland har endret på reglene for etablering og finansiering av såkalte NGOs. Ut fra holdningene i Kreml kunne de såkalte «Oransjerevolusjonene» i Øst-Europa bare ha blitt gjennomført ved vestlig økonomisk hjelp og støtte. Russland tillater ingen eksperimenter og har frabedt seg det som oppfattes som utidig innblanding i indre anliggender. Russland er ikke interessert i vestlig «demokratihjelp» eller gjentakelse av kaoset på 1990-tallet. Det store flertall av det russiske folk ser Putin og hans etterfølger, Medvedev, som en garanti for indre ro og orden.

Peker denne utviklingen i retning av en totalitær stat, og har vesten rett i å frykte et nytt og mer selvbevisst Russland? Militært sett representerer Russland knapt noen trussel. Russland bruker i dag en tjuendedel av det USA gjør på militært forsvar, og moderniseringen er mer uttrykk for mange års forfall og manglende investeringer. Sett fra et demokratisk synspunkt er det knapt noen president i verden som kan vise til den samme folkelig oppslutning som Putin har. Etter ydmykelsene på 1990-tallet har Putin maktet å gjenreise en sterk stat og gitt russerne selvrespekten og troen på seg selv tilbake.

Russland har tilbakebetalt den sovjetiske statsgjelden og gjort opp for lettsindige lån på 1990-tallet. Selv om det fortsatt er enorme forskjeller mellom fattig og rik, by og land, er folks levestandard betraktelig bedret.

Medvedevs Russland vil være lydhørt overfor kritikk og råd utenfra, men den tid er forbi da Verdensbanken og Valutafondet kunne diktere Russland betingelser. Russland vil bygge sin samfunnsmodell på en kombinasjon av sterk statlig styring, en relativt fri markedsøkonomi og kristne verdier med utgangspunkt i russisk ortodoks tro. Under Putin har den gresk-ortodokse kirke framstått som en viktig åndelig pilar i den russiske nasjons gjenfødelse.

FORBEREDER NYTT BILDE: Butikker i Moskva selger ferdig innrammede bilder av Russlands til enhver tid sittende president. Nå byttes utstillingen ut. Medvedev til høyre. Foto: Scanpix
FORBEREDER NYTT BILDE: Butikker i Moskva selger ferdig innrammede bilder av Russlands til enhver tid sittende president. Nå byttes utstillingen ut. Medvedev til høyre. Foto: Scanpix Vis mer

Den siste tidens gnisninger i forholdet mellom Russland og USA og delvis også til Vest Europa, skyldes i noen grad at Putin har anvendt en mer aggressiv tone. Den kraftigere språkbruken kan sees som et uttrykk for at Russland har sett seg trett på at deres formelle og diplomatiske advarsler mot NATO-utvidelse, anerkjennelsen av Kosovo og utplassering av våpenskjold ikke er blitt tatt alvorlig. Etter å ha blitt ydmyket som den kalde krigens taper, har Putins Russland rettet ryggen og demonstrerer stor nasjonal selvbevissthet. Når Russland sier klarere fra, blir det møtt med vestlig irritasjon og mistenkeliggjøring. Det kan være et resultat av vesten i snart to tiår har vært vant med å diktere betingelser i forholdet til Russland.

Hvordan skal Norge som nabo forholde seg til et Russland med gryende stormaktsambisjoner og som allerede er en ubestridt energistormakt? Som en av verdens største gass - og olje eksportører, har Norge og Russland viktige felles interesser.

Ut fra russiske langtidsplaner vil mer enn 30 prosent av Russlands gass- og oljeproduksjon innen 2025 komme fra nordområdene. Med sine erfaringer og avanserte oljeteknologi ved boring etter olje og gass på store havdyp, vil norske i samarbeid med russiske selskaper ha et sterkt konkurransefortrinn.

Norges viktigste utestående problem i forholdet til Russland, er det uløste delelinjespørsmålet i Barentshavet. Partene har de siste tjue åra stått fast på en deling etter henholdsvis sektor- eller midtlinjeprinsippet. Det omstridte området for kontinentalsokkelen utgjør180 000 kvadratkilometer. Ved mulige gass og oljefunn i det omstridte området vil store økonomiske interesser stå på spill for begge parter. Det vil neppe gjøre det enklere å finne en snarlig løsning på delelinjespørsmålet. I tillegg kommer at partene har ulike syn på forvaltningen av havområdene rundt Spitsbergen.

Regjeringen Nordli inngikk i 1978 en midlertidig avtale med sovjetunionen om fiskerijurisdiksjonen for den delen av det omstridte området som falt innenfor 200 mils sonen. Den såkalte gråsoneavtalen ble opprettet som en midlertidig praktisk ordning for å unngå konflikter og for skape ordnede jurisdiksjonsforhold på fiskefeltene. Avtalen har vært gjenstand for årlige forlengelser, og har til tross for den politiske storm som reiste seg ved inngåelsen, svart til sin hensikt.

Under den kalde krigen ble enhver tanke om praktisk samarbeid i nord møtt med mistenksomhet og motvilje. En liten stat som Norge skulle helst ikke innlate seg på «samrøre» med en sterk, farlig supermaktsbjørn. Med et endret utenriks- og sikkerhetspolitisk klima synes forholdene nå å ligge bedre til rette for samarbeidsordninger.

Det arbeid som nordområdegruppen i Utenriksdepartementet har påbegynt for å etablere praktiske samarbeidsordninger grenseområdene mellom Pechenga og Kirkenes muligens med opprettelse av en økonomisk fri sone, kan danne grunnlag for at en tilsvarende samarbeidsmodell på et senere tidspunkt vil kunne anvendes for de omstridte havområder. Selv om alle innser at en fast delelinje er å foretrekke, kan praktiske samarbeidsordninger som dette på kort sikt vise seg som mest realistiske. Det kan skape gjensidig tillit og bidra til ny bevegelse i fastlåste delelinjeforhandlingene.

Flere norske selskaper har de siste åra investert og etablert seg i Russland. Det er rimelig å tro at Russland i åra framover vil legge økt vekt på gjensidighet også når det gjelder bedriftsetableringer og investeringer. Norge må vise den samme åpenhet som vi forventer i Russland når russiske selskaper ønsker å investere i Norge. Det betinger trolig at vi også fra norsk side må kvitte oss med enkelte avleggse kaldkrigs-forestillinger og se russiske selskaper som likeverdige og interessante partnere.

- Medvedev har god forståelse for norsk politikk

Med Dimitri Medvedev vil Russland få en ung og dynamisk president med god forståelse og innsikt i norsk politikk og samfunnsliv. Medvedev vil som Putin være lydhør for norske synspunkter, og trolig legge opp til en pragmatisk, resultatorientert linje i forholdet til Norge og andre naboland. Fra norsk side er det viktig å erkjenne at selv om Russland har en styreform som vi stiller oss kritisk til og som til tider aviker fra vår egen, er det mer som samler enn skiller oss. Norge vil også i framtida være best tjent med en pragmatisk og nøktern holdning i forholde til Russland med hovedvekt på hva som best tjener og fremmer norske, nasjonale interesser.

VALG PÅ SØNDAG: Russlands velgere avgjør landets framtid.
PUTINS ARVTAGER: Russere har de siste ukene sett mange plakater med de to politiske allierte, smilende.
Fra venstre: Dmitrij Medvedev, Gennadij Zuganov, Vladimir Zhirinovskij and Andrei Bogdanov