Meg og mine

Det beste for meg og mine venner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var salige Jokke Nielsens svar da han for noen år siden ble spurt av Dagbladet om sitt livsmotto. Det er et flott svar når du er en rølpete rocker som sovner på venners sofa etter å ha drukket dem tomme for pils. Om noen dager holder vennene minnekonsert for Jokke under samme motto. En fest med bra musikk og gode kompiser er det aller beste. Men det er feil svar hvis du er politiker i en valgkamp. Det høres egoistisk ut. Da gjelder det snarere å gi inntrykk av en nesten selvutslettende omsorg for alle andre grupper i samfunnet. Det kan best illustreres ved å vise til nærkontakt med vanlige mennesker som er en politikervariant av vanlige menneskers svoger.Her forleden traff jeg en rørlegger i Arendal, sier for eksempel Carl I. Hagen. Og rørleggeren kunne fortelle Hagen de verste ting om hvordan rørleggere har det, og det vil Frp ha en slutt på. En 69 år gammel kvinne som pleier sin 94 år gamle mor har gjort så sterkt inntrykk på Jens Stoltenberg at han kommer knapt over det. Tenk, slik har de det her i landet, og det vil Ap ha en slutt på.Venstres Lars Sponheim er også opptatt av at sliterne i samfunnet skal få det bedre. Det er ikke riktig at denne regjeringen bare gir skattelette til dem som har mest fra før. Skatteletten kommer også vanlige mennesker til gode, slike som deg, kunne han fortelle programleder Oddvar Stenstrøm forleden. Kåre Valebrokk må åpenbart justere lønnsnivået i TV 2.

I Høyre er man bekymret for at Erna Solberg ikke har kastet seg på omsorgskjøret. Riktignok vet man at skattelette til næringslivet kommer hele samfunnet til gode. For som Solberg sier: De fattige får det ikke bedre om de rike får det dårligere. Men det er en tøff pedagogisk øvelse. Folk som ikke kan så mye om økonomi som de gjør i Høyres Hus, mistenker partiet for å ville gi mest til sine egne velgere.En slik beskyldning vil ingen politiker ha på seg. KrF blir fryktelig vonbroten hvis noen antyder at de er spesielt opptatt av kristne miljøer, Ap avviser bestemt at politikken er dreid til venstre for å tekkes Gerd-Liv Valla og arbeiderbevegelsen, og Høyre prøver stadig å fornekte at partiet appellerer til sine rike onkler.I valgkampen liker politikerne i stedet å framstille sin politikk som forskjellige veivalg, men med det samme overordnede målet: velferd, trygghet for alle og budsjettbalanse. Det er rent tilfeldig at det som er best for landet, også er best for partiene og deres venner. Men budskapet når likevel fram til vennene der ute.

Skremselspropaganda kalles det når Høyre advarer mot en rødgrønn regjering. Som om det er ufint å påpeke at for mange av Høyres velgere i næringslivet og finansmiljøet blir det ikke like fett med Kristin Halvorsen som finansminister. Det er i det minste ærlig. Ola Mæle har skjønt det når han starter kronerulling for å redde Venstre og dermed den borgerlige regjeringen. Det er neppe, fordi han tror samfunnet går ad undas og alle får det verre med en rødgrønn regjering, men for ham blir det verre. Og det liker han ikke.Mangelen på helhetstenkning viser seg når selv stødige Høyre-velgere presser på for å ta Frp inn i varmen. Begrunnelsen er enkel; de to partiene har jo samme mål i skatte- og avgiftspolitikken. Resten kan de vel alltids bli enige om.I et slikt klima er det nesten umulig å tenke lenger enn velgernes nesetipp. Alt som har omkostninger for det private forbruk, eller begrenser velgernes handlefrihet, er politiske minefelt. Når Carl I. Hagen kjører hardt på bensinpriser, sitter resten av politikerpanelet og dirrer. Må de følge etter? Det er jo mange venner som kjører bil. SV er på gli, men pakker sitt utspill om lavere bensinavgift pent inn som distriktspolitikk. Fortsatt er partiet opptatt av miljøet i Barentshavet, bare ikke fullt så mye på Snåsa.

Hva er alle tings mål? ble Torbjørn Røe Isaksen nylig spurt. Det beste for meg og mine venner, svarte Unge Høyre-lederen og viste til Jokke. Av en eller annen grunn tror jeg ikke de mente det samme.