Mehamn-traumet

Mehamn-kommisjonens leder, Gaute Gregusson, har et fromt ønske om at det nå kan bli ro om ulykken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GAUTE GREGUSSON, lederen for Stortingets granskingskommisjon for Mehamn-ulykken, uttrykte i går håp, «i hvert fall et fromt ønske», om at det nå blir ro om ulykkens årsaker. Som leder av den 3. granskingskommisjonen for denne ulykken har den tidligere førstelagmannen gjort sitt i så måte. En rapport i tre deler på til sammen 1550 sider om Twin Otter-ulykken nær Gamvik den 11. mars 1982 ligger omsider på stortingspresidentens bord. Gregusson forklarer tidsoverskridelsene med at «alle spor og alle sidespor» i påståtte årsaksforklaringer måtte undersøkes, for at alle tenkelige spørsmål skulle bli besvart.

ALLE STEINER er med andre ord forsøkt snudd. Like fullt er konklusjonen en teori om hva «som mest sannsynlig skjedde». Nemlig at flyet, i en marsjhøyde av 2500 fot, kom inn i sterk turbulens, og at et allerede svekket høyderorsystem da brøt sammen. Twin Otteren kolliderte ifølge kommisjonen verken med militære eller sivile fly eller andre gjenstander før den styrtet i havet. Nytt denne gang er at kommisjonen avviser at menneskelig svikt fra flykapteinens side er årsak til ulykken.

OM DET ER NOK til å skape ro blant de etterlatte og pårørende, vil tida vise. Tidligere biskop Ola Steinholt, som ledet den halvannen time lange pressekonferansen om rapporten seinere på dagen, sa at kommisjonen «med stor grad av sikkerhet kan fastslå at det ikke dreide seg om en kollisjon». Han oppsummerte videre at «en tildekking ville involvert så mange personer at det er helt usannsynlig». Han pekte også på at også «journalister har gravd i dette uten å finne holdepunkter» for at en kollisjon er årsaken.

MEN DET ER SVAKHETER i dette trebindsverket, som ifølge Stortingets regnskapssjef Arvid Ihla har kostet 20,5 millioner kroner. Kommisjonen har ved å prøve alle kjente påstander og teorier eliminert seg fram til hva som ikke er årsaken. Men samtidig er den ikke helt sikker når det gjelder sin egen konklusjon. Kommisjonen mistror ikke Grete Mortensen, som like etter ulykkestidspunktet så et jetfly. For hun er et troverdig menneske. Men kommisjonen tror mer på andre vitner som fulgte ulykkesflyets ferd så langt deres øyne kunne rekke. Kommisjonen har brukt mye tid på å avsløre svakheter og feil ved mange vitners utsagn, når de holdes mot registrerte forhold. Det er selvsagt det eneste riktige når man søker sannheten. Men kommisjonen virker ikke like kritisk til de journaler, logger, rekonstruksjoner og britiske flygere som de bygger sin konklusjon på.

ET STED HETER DET: «Det konkluderes med at radarplottet verken kan bekrefte eller avkrefte at LN-BNK var eneste fly i området ved ulykkestidspunktet, og at det ikke er mulig på grunnlag av radarobservasjonene alene å si noe sikkert om hva som hendte med ulykkesflyet.»Et annet sted heter det: «Turbulens kan ha forårsaket at babord høyderorshalvdel har løsnet fra innfestningen til «torque tube». (...) Vrakanalysen har også vist at støtstangen {lsquo}push-pull-rod\' var skadet. Denne skaden kan ha inntruffet i lufta under kraftig bruk av stikka.» Det er når kommisjonen legger sammen alt, registrert flytrafikk, været den aktuelle dagen, analyse av vraket, all tilgjengelig registrert informasjon i logger og journaler, at den konkluderer med det som etter «alt å dømme» var årsaken.

BLIR DET SÅ RO om ulykken, 23 år etter at den skjedde? Ikke umiddelbart. Stortingets nye kontroll- og konstitusjonskomité skal først gjennomgå den. Og den vil stille spørsmål og bidra til ny mediedekning. Men så? Så vil de aller fleste godta at det var turbulens og et skadd høyderor. Men ikke alle. Ikke de som mener å ha sett. Ikke de som er mistrodd. Ikke de som har opplevd fortielser og hemmelighold i andre sammenhenger. Som kommisjonen selv skriver, førte den kalde krigen til at opplysninger av militær art måtte holdes hemmelig. «Det var derfor visse ting som fra offisielt hold ikke kunne sies når forholdene rundt ulykken skulle omtales offentlig.» Og videre: «Hemmelighold vil lett gi grunnlag for mistenksomhet, og man blir skeptisk til offisielle forklaringer.» Med et slikt bakteppe tror jeg det var en tabbe av Stortingets presidentskap ikke å invitere med en representant for de pårørende i kommisjonen, eller skaffe seg en «djevelens advokat». Det er forskjell på å snu alle steiner, søke sannheten og å bli trodd.