Mekler Smekk

Kjell Magne Bondevik måtte i går legge seg flat for Stortingets flertall i Telenor-saken, men han vil nok evne å reise seg. Statsministeren sa han hadde stålsatt seg for slike dager. Allikevel trer regjeringens svakheter klarere fram. Den blir stadig mer avhengig av Bondeviks personlige autoritet og evne til å mekle og glatte over, både innad og overfor Stortinget.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er mulig det er statsmannskunst å parere en knyttneve med et slags smil. Bondevik gjorde det i går helt klart at han bukker overfor Stortinget og gjenopptar forhandlingene mellom Telenor og svenske Telia om en mulig fusjon. Dermed har regjeringens behandling av denne saken gått gjennom tre faser. De har et underlig mønster.

  • Først ga samferdselsminister Odd Einar Dørum sitt berømmelige og nyskapende «ikke-nei» til Telenors konsernsjef Tormod Hermansen. Deretter sa Dørum og kanskje hele regjeringen et plent nei til videre forhandlinger med Telia. I går sa Bondevik «ja vel, flertall», og forhandlingene kan gjenopptas. Statsministeren prøver å avfeie dette med at regjeringen hele tida har vært innstilt på å samarbeide med Stortingets flertall, og at det ikke er noe problem i denne saken. Så lett er det nok ikke. Det parlamentariske prinsipp er ikke en gummistrikk. Rett nok må en mindretallsregjering være elastisk, men den må også ta grep når de politiske sakene skal gjennomføres.
  • Gjennom hele sin karriere som politiker har Kjell Magne Bondevik prioritert smidighet og tilpasning. Han har snekret kompromisser til høyre og til venstre, leget andres politiske sår, utvannet den kristne totalisme og skapt en modernisert plattform for KrF og seg selv. Som statsminister i hundre dager har Bondevik og også regjeringen hatt stor nytte av denne smidigheten. I stedet for å framstå som glatt og konturløs, oppfattes Bondevik nå som en godviljens mann. Rollen som statsminister har faktisk forsterket den positive effekten av Bondeviks tillærte og naturlige karaktertrekk. Det er jo særlig fra maktens posisjon at smidighet og tilpasning kan selges som uttrykk for storsinn, toleranse og raushet. Bondevik har blitt den utstrakte hånds statsminister. Han framstår som en naturlig leder i en tid preget av velstand og menneskelig uro.
  • Men i politikken må selv en utstrakt hånd være legert med stål. Det er den prøven regjeringen før eller seinere må bestå. De siste dagers politiske summing har ikke vært den prøven. Regjeringen vil fortsette fordi den er for populær til å kastes, og fordi opposisjonen er splittet og fremdeles leter etter noe å holde fast i. Men Telenor-saken er et forvarsel om at det vil komme andre dager. Og når de inntreffer, er det begrenset hvor mange ganger regjeringen kan slå retrett med et smil og komme fra det med livet i behold. Regjeringen må styre, ikke bare være et meklerhus mellom ulike interesser innad og i Stortinget.
  • Kjell Magne Bondeviks årelange erfaring som politisk mekler og tilrettelegger gjør ham spesielt egnet som koalisjonsleder og regjeringssjef. Mer og mer framstår han som limet i en løs politisk situasjon. Det er han - og bare han - som kan stille stormen og løse motsetninger i regjeringsbygg og parlament. Med sin tilgjengelighet, profesjonelle åpenhet og naturlige medietekke har han på få måneder oppnådd det Gro Harlem Brundtland brukte år på. Han er regjeringens og det politiske livs suverene leder. Innad er det ingen som truer hans posisjon. Bondevik har gått fra teflon til tillit.
  • Hvor lenge kan det vare? Den største faren er at Bondevik må bruke så mye krefter på forsoning, kompromisser og alminnelig manøvrering at politikken kommer i annen rekke. At regjeringen inneholder et Senterparti som er skeptisk til en lang rekke samfunnsendringer, vil dessuten tære på kreativitet og dristighet. Kontantstøtten og minstepensjonistene brakte regjeringen på offensiven. Telenor har brakt Bondevik på defensiven. Det er en posisjon regjeringen snarest må komme ut av hvis den vil leve lenge i landet.