Mektig uten makt

Den partitukt som Carl I. Hagen nå øver i Fremskrittspartiet, har til hensikt å skaffe ham det eneste han nå mangler i politikken: ekte makt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med 25 representanter er Fremskrittspartiet det største opposisjonspartiet på Stortinget. Carl I. Hagen er en dominerende deltaker i nesten alle politiske debatter. På meningsmålingene er han nå størst i landet. Men Hagen er en mektig mann uten makt. Det er den han nå tørster etter.

Derfor rensker han ut i partiet. Ett år før valget, med skyhøye meningsmålinger i ryggen, tar han belastningen med å forsikre seg mot Hedstrøm og Kleppe-show, Jonstad-skandaler og andre løse kanoner på dekket som kan få valgkampen til å kantre. Aksjonen mot fylkespartileder Dag Danielsen og de andre i Oslo-partiet er i hans øyne en påtvunget nødvendighet mot slutten av en lang prosess. Selvsagt ville Hagen helst ha unngått konfrontasjonen, men Danielsen og de andre ville ikke samarbeide.

  • Fremskrittspartiet ble nest størst ved valget i 1997, men etter mer enn tre år av valgperioden har Hagen ikke klart å omsette gjennombruddet hos velgerne til mer makt. Med en viss rett hevder Hagen at de andre partiene gjennomfører deler av gamle Frp-forslag, men stadige «hva var det vi sa»-kommentarer høres bare ut som gnål i velgernes ører. Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik slapp Fremskrittspartiet inn i varmen ved budsjettforlikene i 1997, revidert i 1998 og mest ettertrykkelig høsten 1998. Men Hagen viste seg som en forsiktig general, og tok vare på anledningen ved å la være å stille sterke politiske krav.
  • Hagens mål ved valget til høsten er å forsvare og forsterke posisjonen som det største borgerlige partiet. Det er denne posisjonen han mener kan bringe Fremskrittspartiet opp i partienes førstedivisjon - de som har sittet i regjering. Første skritt var å kure vekk partiets oppfatning av seg selv som evig protestparti i hundefører Anders Langes ånd. I stedet fikk Hagen vedtatt en strategi som skulle føre til regjeringsmakt. Hagen markerte strategiskiftet ved å erklære at Fremskrittspartiet bare vil gi støtte til en regjering der partiet selv deltar. Dermed har han reist et hinder Kjell Magne Bondevik må forsere dersom han skal klare å felle regjeringen Stoltenberg gjennom et vedtak i Stortinget.
  • Opprenskningen i partiet har ikke gått helt slik Hagen hadde håpet. Rogaland nominerer trolig Jan Simonsen. Det er helt åpent hva som skjer med Øystein Hedstrøm i Østfold og med Vidar Kleppe i Vest-Agder. I Akershus slåss Fridtjof Frank Gundersen for å bli renominert, og kan klare det, selv om Hagen helst så at han ble byttet ut.
  • Derimot har Hagen lyktes bedre med sin politiske snuoperasjon. Programforslaget som nestleder Siv Jensen vil legge fram på landsmøtet til våren, vil gi partiet et nesten normalt program. Henvisningen til menneskerettighetserklæringen utstyrer også partiet med et offisielt menneskesyn. Men en hovedhensikt med den pågående politiske snuoperasjonen, er å bli mer kristelig folkeparti enn KrF i de såkalte verdispørsmål. Nå er Hagen også på god vei mot en KrF-posisjon i EU-saken, som EØS-tilhenger og nei-mann.
  • I debatten etter budsjettforliket i høst er Bondevik blitt spurt om han kan tenke seg å sitte i regjering med Fremskrittspartiet. Det har han avvist, blant annet med henvisning til den store forskjellen det er mellom Frp og KrF i spørsmålet om «internasjonal solidaritet», som i denne sammenhengen betyr norsk u-hjelp på rundt 10 milliarder kroner. Hagen salderte som vanlig Fremskrittspartiets alternative budsjett ved å kutte denne posten også i år. Men i bytte for regjeringsmakt er Hagen klar til å gi også denne klassiske Frp-saken på båten. I samtaler om et regjeringssamarbeid vil Hagen gi KrF det hele og fulle ansvar i bistandspolitikken. Det vil Hagen forklare for sine velgere som en del av prisen.
  • Carl I. Hagen har aldri vært så nær sine drømmers mål som han er nå etter mer enn et kvart århundre som utskjelt paria. Det gjør ham til en hensynsløs politiker. Populisten som bekjenner seg til individets frihet, krever en kadaverdisiplin nedover i sin personlige partipyramide som Lenin og Mao ville nikket gjenkjennende til.