Mektigst uten makt

I går kåret Dagbladets ekspertpanel Carl I. Hagen til Norges mektigste mann. Nå er det Hagen som rir høyest på høyrebølgen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVA ER DET som driver Carl I. Hagen? På bakgrunn av meningsmålinger og maktkåringer er det lett å glemme alle hans nedturer og fiaskoer i starten av karrieren for tretti år siden. Han brøt med Anders Lange og dannet Reformpartiet som alle har glemt. Dagens suksess kom først etter dannelsen av den første Bondevik-regjeringen etter valget i 1997. Men da hadde Hagen vært heltidspolitiker i 25 år, for det aller meste som en paria i det politiske liv. Carl I. Hagen ble ikke gjenvalgt i 1977 etter å ha arvet Anders Langes faste plass på Stortinget. Han led av sterk politikkabstinens og lengtet desperat tilbake til Oslo-benken. All hans energi gikk med til å jobbe for et comeback ved valget som brakte Kåre Willoch til makten i 1981 på den høyrebølgen som fremdeles ikke har lagt seg, og som nå løfter Hagen til historiske høyder i meningsmålingene.

Mange ville gitt opp, men Carl I. Hagen hadde forstått at han bare ville være politiker. Det er det som holder ham gående. Han suger energi og livsmening av å være i rampelyset. For alle som var der, er det umulig å glemme minen og holdningen hans da han i 1986 felte Willoch-regjeringen, på signal fra produsenten i Dagsrevyen, i direkte sending.

KÅRINGEN som landets mektigste bekrefter Hagens favorittpåstand om at hans politiske arbeid i Fremskrittspartiet har endret det norske samfunnet til tross for at partiet aldri har sittet i regjering, og bare nådd 15-prosentnivået i to valg. Han og Fremskrittspartiet har øvet sin innflytelse gjennom meningsmålinger som har vist at Frp's ideer og standpunkter har hatt oppslutning også blant medlemmer og velgere i de andre partiene. Det har tvunget hans konkurrenter til å drive oppdemmingspolitikk. Den potensielle velgerflukten til Frp er blitt forsøkt avverget på to måter: Dels ved å innta en slags lettversjon av Hagens standpunkter på områder med populistisk appell, og dels ved forsøk på å forsterke pariastempelet ved Fremskrittspartiet. Innvandrerutspillene i sommer fra Signe Øye, som er en usynlig Ap-politiker fra Østfold, der Frp's Øystein Hedstrøm er helt konge på campingplassene, er bare ett eksempel på et slikt framstøt. Carl I. Hagen har gjort det stuereint å stille seg skeptisk til asylsøkere som er gått fra å være nødlidende flyktninger til sannsynlige narkosmuglere og trygdemisbrukere.

CARL I. HAGEN elsker å konfrontere sine motstandere i ulike debatter med at de har rappet noen av hans klær, sydd dem litt om og presenterer dem som hentet ut av eget klesskap. Det har ført til mange ulekre og usammenhengende bortforklaringer, der Hagen har sittet igjen med gevinsten hos velgere som foretrekker originalen framfor lettversjonen og kopien.

Den høyrebølgen som Hagen og Fremskrittspartiet er en del av, har endret det norske samfunn i en grad som vil gjøre det uhyre vanskelig for et skadeskutt Arbeiderparti å skrape sammen en velgerbase som kan gi partiet noe av sin fordums glans og makt tilbake.

ETTER VALGET i fjor hadde Carl I. Hagen egentlig fått nok av det evige livet i opposisjon. Han tok farvel med statsrådsdrømmen, men ville gjerne krone sin egen politiske karriere med et verv tildelt ham av andre enn Frp's velgere. Etter et slitsomt år der han hadde rensket ut og ekskludert partifolk på aller verste, autoritære vis, klarte han gjennom valgkampen på fire tiendedeler å forsvare nivået på femten prosent. Men han ønsket seg jobben som Stortingets president, nest etter kongen og med en uendelighet av offisielle representasjonsoppdrag for seg og kona Eli. Og landets fineste kontor med peis og fri sikt opp Karl Johan til Slottet.

Da Kjell Magne Bondevik og Jan Petersen snøt ham for denne anerkjennelsen, følte han seg lurt og innrømmet sin dype skuffelse fra Stortingets talerstol i et sjeldent, ukontrollert utbrudd. I dag vet vi at denne blokkeringen gjorde ham, så å si mot hans ønske og vilje, til landets mektigste politiker. Bondevik og Petersen dømte ham til fire nye år med det Hagen er aller best til: uberegnelig og taktikkstyrt politikk i Stortinget, og rå populisme i mediene.

HAGEN KNUSTE valgvinner Jan Petersens drøm om statsministerposten og ga den til valgtaper Kjell Magne Bondevik. Med Bondevik som statsminister har Høyre-statsrådene Per-Kristian Foss, Victor Norman og Erna Solberg satt på skinner en skarp høyredreining av Norge der svært mye er i Carl I. Hagens ånd. Det går så bra at Hagen i høst ga fra seg trumfkortet og fredet den Høyre-dominerte Bondevik-regjeringen. Hagen viste til sitt «Morn'a, Jens» fra valgkampen og sa at han ikke vil bidra til å innsette en Arbeiderparti-regjering i denne perioden.

Etter knallhardt kjør fikk han sitt andre budsjettforlik med regjeringen. Det ble flyttet på noen få milliarder, men viktigst for Hagen var strukturpunktene i avtalen med regjeringen. De punktene kan man lese som et regjeringsprogram om innføring av en rekke av Hagens flaggsaker. Der er partene enige om strengere straffer for folk som begår gjentatte kriminelle handlinger, flere fengsler, «bærekraftig bruk» framfor vern som prinsipp i miljøsaker, konkurranse om tjenestepensjoner, momskompensasjon som likestiller private og offentlige tjenesteleverandører, utfordringsrett i kommunene, fritt sykehusvalg, også for private aktører. For bare å nevne noe.

Det er her Hagen ser sin langsiktige, politiske gevinst. Det er slikt som gradvis vil flytte Norge nærmere Hagens blandingsvisjon av en pengesterk stat som betaler private for å utføre oppgavene befolkningen venter seg i en velferdsstat.