Mellom Jens og Jensen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Venstres landsmøte som nå pågår i Oslo og avsluttes i dag har først og fremst vært en fest for å feire valgresultatet. Partiledelsen har fortjent latt seg hylle. Det har knapt vært registrerbare motsetninger og selvsagt ingen strid om ledervervene. Partileder Lars Sponheim er stolt over å være drivkraften bak norsk politikks svar på Lasarus. Når partihistorien nok en gang skal skrives i framtida vil Sponheim få en sentral rolle.

Men historien er som kjent ikke slutt. Venstre vil videre. Og spørsmålet er om partiet makter å øke oppslutningen ytterligere. Da må det i så fall komme seg ut av festrusen og erobre nytt land i sentrum av norsk politikk. Hittil har partilederen nøyd seg med å definere Venstres naturlige politiske rom: Mellom Jens og Jensen, altså mellom Frp og Ap. Men for å vokse i sentrum, må partiet hente nye velgere og sympatisører. Og da må det forbindes med noe. Det må ha en synlig og gjenkjennelig profil, utover å være miljøpartiet og småbedriftenes parti. For det er, dessverre, ikke så mange naturvernere og næringsdrivende å ta av, og vi kan ikke regne med at alle vil mene Venstre er partiet for dem.

Ut fra Sponheims landsmøtetale å dømme er strategien åpenbart å hamre løs på SV. Med SV bakbundet av kraftsosialister i regjeringen kan Venstre som opposisjonsparti framstå med den sterkeste grønnfargen. Venstre er i likhet med SV et urbant parti. Deres velgere har mange fellestrekk med SVs. Begge partier er opptatt av skole og miljø. Begge appellerer til folk med utdanning og som har større visjoner enn lave bensinpriser. Når SV både har en skolestatsråd som sliter med autoriteten og en miljøvernminister som ideligen må kompromisse, kan det vise seg å være en smart strategi. Om det lykkes er en annen sak. Frafalne SV-ere velger heller Ap enn Venstre.

Uansett har Venstre nedkjempet sin verste motstander, partiets mangel på størrelse. Nå har partiet en nesten like stor stortingsgruppe som KrF og Senterpartiet. Det har velkjente og medievante lederskikkelser, og det unnslår seg ikke ufine sklitaklinger. Kommunevalget blir første test på om stortingsvalget var et blaff eller om Venstre er i siget.