Mellom linjene

Finnes det en romanform mellom kiosk og kvalitet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LYKKEN FOR ENHVER forfatter er å ha en god motpart i sin samtid. En som er dypt uenig og sterkt polemisk, en som holder begge forfatterskapene fram i lyset og skaper debatt omkring lesningen av dem. Slik Ibsen hadde Bjørnson og Wergeland hadde Welhaven, slik den unge Knut Hamsun gikk løs på den aldrende Ibsen og den modne Sigrid Undset tok oppgjør med den eldre Hamsun: Slik ble vårt syn på disse forfatterskapene formet. At Dagbladet for tida er åstedet for en polemikk mellom Undsets og Hamsuns forkjempere, som diskuterer hvem av de to som lodder dypest, sier noe om at klassikerne fortsatt har injurierende kraft.

VANSKELIGERE ER det selvfølgelig når årets romaner blir satt under debatt. Vi vet ennå ikke hvilken del av høstens grøde som blir den nye vinen _ og hvilken som blir rosiner. Kritikerstanden ble denne uka utfordret av forfatter _ og kritiker _ Jonny Halberg, da han lanserte begrepet mellomromanen. Det må ikke forveksles med nummer-to-romanen eller hvileskjærs-romanen, men betegner den romanen som legger seg et sted mellom det folkelige og det elitistiske. Halberg mener denne romanen mangler dybde, men at den likevel hylles på linje med litterære mesterverk. Utspillet er det siste i en lang debatt om populærlitteratur, som startet med hvorfor Frid Ingulstad ikke fikk bli med i Forfatterforeningen og sluttet med mottakelsen av den nye bestselgeren til Anne B. Ragde.

HØY OG LAV altså, slik debatten har gått i en årrekke. Medieforskeren Espen Ytreberg lanserte begrepet middelkultur, i en artikkel i tidsskriftet Samtiden i 2004, utledet av det engelske «middle brow», som befinner seg mellom «high brow» og «low brow». Ifølge Ytreberg er ikke de virkelige tyngdepunktene i norsk kulturliv å finne verken på universitetsseminaret eller trekkspillfestivalen, men i midtfeltet, som han mener er underanalysert. Middelkulturen har klare bånd til nasjonsbyggingen, folkedannelsen og arbeiderpartistatens utdannings- og kulturpolitikk. «Middelkulturell smak lover tilgang til varige og allmenngyldige sannheter mot en beskjeden anstrengelse fra publikums side», hevder Ytreberg.

HENRIK LANGELAND har i høst selv plassert sin nye bok et sted på midten, ved å kalle den en litterær spenningsroman, altså ett begrep fra hver leir. Men forfatteren Ytreberg nevner som eksempel på middelkultur er verken Langeland eller Ragde, derimot verdenssuksessen Jostein Gaarder. Medieforskeren gjør begrepet sitt fysisk: Hodet kan få tanker om å melde overgang til høykulturen, men hjertet og rumpa er plantet i middelkulturen.

HJERTE OG RUMPE brukes ellers oftere som metaforer når det gjelder kulturuttrykk som musikk, der toleransen for sterke følelsesuttrykk og klisjeer er høyere. Likevel tar Bjørn Eidsvåg feil, når han i Dagbladet i går ba forfatterne følge rockemusikernes eksempel: Slutte å kritisere hverandre og skaffe seg «mer folkeskikk og dannelse». Et skudd for baugen for rockemyten, selvfølgelig _ hva skjedde med sex & drugs & rock’n’roll?_ men også en feiltolking av debatten. At kunstnere diskuterer innholdet i hverandres arbeid, og ikke bare prispolitikk og rammebetingelser, er et gode. På sitt beste er litteraturkritikken en offentlig samtale. Det er ikke uhøflig å delta.