Mellom møllesteiner

Bush-doktrinen om at de som ikke er med ham er med terroristene, setter ikke bare FN i spill, men også EU og NATO. Må vi velge?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PÅ ANGLOAMERIKANSK beskrives det å være i ei klemme som å befinne seg «mellom en stein og noe annet hardt». For eksempel to møllesteiner, om vi skal si det på bondenorsk. Uansett er bildet godt på Norges utenrikspolitiske stilling når støvet etter krigen i Irak gradvis legger seg. Særlig dersom president George W. Bush får fire nye år ved valget i 2004, men også uten ham. Det var president Bill Clinton som i sin innsettelsestale for ti år siden brukte formuleringen «verdens eneste umistelige nasjon» om USA. Osama bin Ladens terrorangrep den 11. september i 2001 frigjorde bare George W. Bush fra noen hemninger, slik at han uten blygsel kunne bruke vendinger som at «vi er det fineste folk som noensinne har beveget seg på jordas overflate», og helt åpent bekjenne seg til den spesielle amerikanske nasjonalisme som bygger på at Amerika er et utvalgt land med et utvalgt folk, mer edelt enn andre nasjoner og menneskene der.

Under opptrappingen til angrepet på i Irak har disse holdningene frontkollidert med fransk arroganse på egne vegne, og franske stormaktsambisjoner på EUs vegne. Møllesteinene er i gang.

EN AV usikkerhetsfaktorene som er brakt inn i internasjonal politikk av Bush-administrasjonen er at den praktiserer presidentens terroristdoktrine om at «enten er du med oss, eller med terroristene» også i forhold til allierte og tidligere samarbeidspartnere. I Bush-regjeringens øyne er FN enten en partner eller motstander, ikke en internasjonal institusjon som fatter flertallsvedtak som USA er traktatforpliktet til å følge.

I fjor var forsvarsminister Donald Rumsfeld den drivende kraft bak flere amerikanske politiske initiativ uttenkt for å forpurre arbeidet med en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i Europa som på sikt kan konkurrere med USA. Ett av initiativene var å opprette en NATO-styrke på 20000 soldater som skal kunne settes inn overalt i verden. Men styrken må operere under amerikansk kommando i amerikanske operasjoner der den settes inn. Sett fra Washington er ikke formålet militært, men politisk. Vedtaket i NATO avsporer det franske prosjektet i EU med å bygge opp en styrke på 60000 soldater til innsats i Europas nærområder under europeisk kommando.

Norge er innmeldt i NATO-styrken, men også i den framtidige EU-styrken. Det er ikke utenkelig at den norske regjeringen kan bli nødt til å velge mellom dem. Den beste illustrasjonen på den nye usikkerheten i Norges sikkerhetspolitiske situasjonen er at det ikke er selvsagt at valget i tilfelle bør være NATO.

USAs INTERESSE for NATO er blitt sterkt svekket etter at Bush overtok i Washington. NATO kan bare handle dersom alle medlemslandene er enige. Ett land, eller en liten gruppe land, har et veto slik striden om alliansebidrag til forsvar av Tyrkia viste nylig. Dette vil ikke rumsfeldene i Washington la seg binde av. De hevder at USAs grunnlov forbyr overgivelse av amerikansk selvbestemmelse og suverenitet til noe internasjonalt organ. Det samarbeidet som Bush-regimet tilbyr gamle og nye allierte, er derfor at presidenten først treffer sin beslutning ut fra USAs overordnede interesser, og så tilbyr andre å slutte seg til i «villige koalisjoner» varierende fra konflikt til konflikt. Selvsagt under amerikansk ledelse.

De som ikke slutter seg til, risikerer å havne blant de utstøtte som «er med terroristene».

STORBRITANNIAS statsminister Tony Blair har satset hele sin politiske prestisje, og kanskje karriere, på at han kan øve innflytelse på president Bush. Men heller ikke han, den aller mest trofaste, når opp til status som «umistelig». Da det oppsto litt usikkerhet om britene kunne delta i invasjonen av Irak uten støtte i Sikkerhetsrådet, trakk Rumsfeld bare på skuldrene og markerte at også britene havner i hundehuset dersom de skaper problemer.

Den norske regjering må se i øynene at under Bush-regimet er NATO blitt redusert fra en kollektiv forsvarsallianse med en integrert militær kommandostruktur, til et politisk debattforum og en slags amerikansk militær «verktøykasse» der medlemslandene kan levere spisskompetanse i USA-styrte militære operasjoner over hele kloden.