Men Kyoto var ikke død

Samtidig som det ble klart at jordkloden har opplevd sin nest varmeste vinter og vår siden målingene begynte for over hundre år siden, ratifiserte Stortinget Kyoto-protokollen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EU-landene og Japan har nylig gjort det samme. Dermed har sannsynligheten økt betydelig for at det eneste eksisterende internasjonale avtaleverk for reduksjon av utslipp av drivhusgasser skal komme raskt på plass. Det var det ikke mange som trodde for ett år siden.

Minst 55 land, inkludert industriland som sto for 55% av denne gruppens utslipp i 1990, må ratifisere Kyoto-protokollen før den kan tre i kraft. Pr. 1. juli har 85 land, inkludert i-land som omfatter 35% av utslippene, ratifisert. Japan og Russland ble ansett å være jokerne i dette spillet for ett år siden. Nå er kortene kastet og de går Kyoto-avtalens vei. President Putin har sagt at Russland (17% av utslippene) skal ratifisere i løpet av året. Canada har ikke klart å bestemme seg ennå, men andre i-land med mindre utslipp ser ut til å ratifisere i løpet av den nærmeste framtid. De dystre spådommene om Kyoto-protokollens snarlige død etter at det ble klart at USA - som den største klimagassforurenseren - trakk seg ut, ser altså ikke ut til å slå til. Australia er det eneste landet som til nå har fulgt USA. Det skal resten av verden være glade for. Uten internasjonale forpliktelser for reduksjon av utslipp er det ikke mye håp om å unngå en global oppvarming.

Verdiløs

Selv om avtalen skulle tre i kraft er det mange som mener den nærmest vil være verdiløs uten USAs deltakelse. Det er ikke riktig. Argumentet har vært at det vil bli svært vanskelig å få et internasjonalt marked for handel med utslippskvoter til å fungere, og at målet om 5% reduksjon i i-landenes utslipp i 2012 i forhold til 1990 ikke kan nås, uten USA. Etterspørselen i kvotemarkedet vil bli vesentlig redusert fordi USA står for 36% av i-landenes utslipp og var forpliktet i Kyoto-protokollen til 7% reduksjon innen 2012 i forhold til 1990. Samtidig er tilbudet av utslippskvoter stort, fordi Russland allerede har redusert sine utslipp med omtrent 20% siden 1990 etter kollapsen i den kommunistiske økonomien. Fungerer markedskreftene som de skal, kan derfor kvoteprisen bli lav. Den kan bli langt lavere enn eksisterende CO{-2}-avgifter og eventuelle gebyrer på overskridelser av utslippene. I så fall kan det bli fristende å spekulere i overskridelse av kvotene eller handle billige kvoter uhemmet - en utvikling som er lite ønskelig fordi den vil bremse en utvikling av, og investering i, ny teknologi som er helt avgjørende for å få redusert de totale utslippene på sikt.

Minimal

Videre viser beregninger at full måloppnåelse på 5% reduksjon i i-landenes utslipp i 2012 i forhold til 1990 kun vil redusere oppvarmingen i dette århundre med et par tidels grader. Uten USA vil reduksjonen være mindre enn en tidels grad. Når anslagene over den globale oppvarmingen i det samme tidsrommet angis i et spenn over flere grader, er det innlysende at oppfyllelse av forpliktelsene i Kyoto-protokollen i beste fall bare vil ha minimal bremsende effekt på den globale oppvarmingen. Dette gjelder uansett om USA er med eller ikke.

På tross av avtalens svakheter vil det være en milepæl og en gledelig begivenhet når den trer i kraft, fordi den legger det nødvendige grunnlaget og premissene for mulige framtidige internasjonale forpliktelser som virkelig vil kunne monne på den globale oppvarmingen. Det må være bedre med forpliktende utslippsreduksjoner som omfatter mange i-land nå, og at det etableres internasjonale mekanismer for en kostnadseffektiv reduksjon av klimagassene selv om disse langt fra vil være perfekte, enn ingen ting. Før i-landene har fått erfaring med de nye internasjonale samarbeidsmekanismene, er det neppe mulig å bli enige om nye mål for utslippsreduksjoner. Uten Kyoto er det vanskelig å ha håp og tro på et forpliktende internasjonalt samarbeide. Faren for at håpløshet og kynisme skal bre seg vil være overhengende.