Men livet lever

PRISTINA (Dagbladet): Mye går tapt i TV-kameraenes heldekning av massegraver som åpnes og albanere som tar hevn over serbere og sigøynere i Kosovo. Gledesscenene for eksempel, der mennesker hiver seg rundt halsen på hverandre på kafeer eller hvor det måtte være. Følelsen av å ha fått livet i gave, og gleden over å se igjen slektninger og venner som også føler de har fått livet i gave, er det som preger Kosovo sommeren i det vanvittige året 1999.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Språket blir fattig og klisjeene står i kø når man skal forsøke å beskrive mennesker som møtes etter å ha overlevd det best organiserte forsøket på folkemord i Europa siden 2. verdenskrig. For en omfavnelse er ikke en omfavnelse. Ikke når man har sett voksne menn stå og holde i hverandre mens kroppene skjelver og ingen klarer å si et ord. Kanskje de ble skilt av serbisk politi, da en lokal dr. Mengele sto i veikanten og bestemte over liv og død for tre uendelig lange måneder siden. Kanskje de er brødre og hadde andre søsken som ikke er mer? Kanskje har de mistet egne barn? Hva vet jeg? Bortsett fra at en omfavnelse ikke er en omfavnelse. Og at jeg ettertrykkelig vet det etter å ha vært i Kosovo denne sommeren. Da er det enklere å hengi seg til den statistiske virkeligheten.

  • En FN-rapport konkluderer med at omfanget av terroren og massakrene er større enn det internasjonale samfunn hadde ventet. Men den konkluderer også med at vanskene de materielle ødeleggelsene har skapt er mindre enn ventet. Folk er i imponerende grad i stand til å greie seg selv. - Gi meg ei ku, sier en mann jeg møtte som mistet sine fire egne, samt to okser, under krigen. Han er lei av krigs- og katastroferasjoner fra hjelpeorganisasjonene, og vil helst greie seg selv. Hans enkle uttalelse understreker to viktige ting: At serbernes krigstokt også i stor grad var et røvertokt. Folk ble systematisk ranet for alt de hadde av verdier: penger, smykker, biler, traktorer og møbler. Ja, selv hver tredje ku fra Kosovo ble stjålet og fraktet til Serbia. Det andre poenget er folks vilje til å komme seg på beina og greie seg selv.
  • Mange steder er ødeleggelsene totale. I byen Peje - Pec på serbisk - er alt ødelagt. Ikke i noen annen storby ble folk jaget så systematisk som her. Her ble nesten 100000 mennesker stilt opp på linje og sendt til Albania med geværmunninger i ryggen. Nå forteller helt alminnelige mennesker om det som skjedde. Med vantro i blikket - nesten som om de ikke selv tror på det de har vært igjennom - forteller moderne, velutdannede europeere redselshistoriene. De står i ruinene av sine egne hjem, og både ruinene og massegravene som dukker opp langs veien de gikk, vitner om at det de sier er sant.
  • Det er i denne situasjonen Vesten stiller den ideelle, men menneskelig sett nesten umulige fordringen til albanerne i Kosovo. Man krever langt på vei forsoning. Utenriksminister og OSSE-formann Knut Vollebæk går så langt at han på det første besøket til en representant fra den norske regjeringen etter frigjøringen vektlegger serbernes vanskelige situasjon langt mer enn gleden over at albanerne har vunnet sin frihet. Vollebæk bør vite at de fleste serberne i Kosovo i mer enn ti år har støttet en mest mulig brutal undertrykkelse av albanerne i Kosovo. Og selv om mange serbere var skeptiske til massakreringen og jagingen av albanere i vår, så var det også mange som aktivt deltok, og drepte og ranet sine naboer av hjertens lyst. Det er i denne situasjonen Vollebæk viser sin solidaritet med serberne, som nå opplever og frykter albanernes hevn, ved å overnatte i et serbisk kloster.
  • La oss derfor lytte til en klok mann, som gjemte seg for serberne i Pristina under hele krigen, men som likevel ikke er blitt utilregnelig. Veton Surroi er utgiver av avisa Koha Ditore, som var en institusjon i den albanske motstandskampen. «Serberne har gamblet med alt eller intet her i Kosovo. Nå som alt er tapt kommer kirken og sier den er motstander av Slobodan Milosevic. Det finnes selvsagt ingen kollektiv skyld for forbrytelsene som er begått her i Kosovo. Men serberne har en kollektiv skyld for at de i ti år har sluttet opp om et fascistisk regime,» sier han klokt.