Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

«...men propagandaen kunne vært bedre.»

Når man hører flydur, men ingen bomber faller, tenker man: Gudskjelov, det var ikke oss! Men det betyr at det er noen annen. Hvor lett man blir egoistisk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I løpet av dagen var det relativt lite bombing i indre Serbia. Men i Pristina har flyalarmen stått på i fire samfulle døgn. En dag vender befolkningen tilbake - hvis det blir noe å vende tilbake til.

Armeen sier at KLA (UCK) er ferdig. Nå gjenstår bander og paramilitære grupper som terroriserer albanere.

Jeg begriper ikke folks reaksjoner. Ved første tegn til regn flykter de, ved minste gjennomtrekk lukker de vinduer - alt sånt er farlig for helsa. Men på bruene står de, natt etter natt, uten å ta hensyn til den helsemessige siden av saken. Forleden natt var det ganske mye folk ute på den gamle festningen med god utsikt over byen for å se på NATO-fly og luftvernild. Jeg med, like dum som alle andre.

I dag går det tradisjonelle Beograd-løpet. Det striregner og blåser kraftig. Likevel er tusentalls barn og ungdom ute og løper, en god del eldre også. En gruppe løper hele tida sammen og når mål mens de holder hverandre i hendene. Mange av oss står hutrende og gjennombløte og ser på.

Klokka to er det gruppevielse ved fontenen på torget der vi bor. Så dans på Republikktorget. Og klokka 21 konsert. Musikk for mer tilårskomne. Folk på min alder stråler, ungdommen virker måtelig interessert i musikk fra steinalderen.

Noe seinere sol og krystallklar himmel. Små barn og duer plasker i vannpyttene. To gamle damer, som jeg kommer i samtale med, minnes sin ungdom og kommenterer dagens ungdom. På veien hjem ser jeg noen pusse vinduer!

Sannelig, det er tid for vårrengjøring.

Jeg burde dele dagboka i dagbok og nattbok med flyalarm som skillemerke. Om natta åpner vi vinduer.

Av 14 tv-program som vi kan ta inn, går det samme nyhetsprogram på 12. Jeg husker den gamle vitsen om sovjetisk tv: På de to første programmene overføres partikongressen, på program tre står beskjeden: Nå, nå, gå tilbake til program ett!

Problemet er ikke sensuren, den er naturlig under krig. Med parabolantennene, Internett, telefon og jungeltelegraf er man ganske bra informert. Men propagandaen kunne vært bedre.

Min sønns datamaskin er reparert. Han og noen gutter til bygger en by i dataspillet SimCity. Når vår generasjon har revet ned nok, må vel de ta til med å bygge det opp igjen. I SimCopter kan man så ødelegge nybygget ved hjelp av en helikopter. Men det spiller de ikke mer.

Kona ser på meg mens jeg skriver og kommenterer: Det blir fint den dagen du ikke har noe å skrive om. Ja, det er nok blitt litt for mye historie på en gang.

Halv ni, mens vi ser på «Snoopy, come home», går flyalarmen. Resten av kvelden og natta består av venting.