Men tør Tøffe Jan?

Høsten 1998 hadde «Tøffe Jan» Petersen muligheten til å fjerne regjeringen Bondevik, som for hver dag den sitter, beviser at et styringsdyktig, borgerlig ministerium ikke trenger Høyre. Men «Tøffe Jan» trakk seg i overgangen og kom aldri over bakkens kritiske punkt. Blir han modigere i det neste årtusen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I løpet av en snau halvtime i Stortingets vandrehall torsdag kveld ble Petersen gradvis mer og mer klar over at han på nytt har muligheten. Denne gangen kom den politiske julegaven fra Björn Rosengren, den gutteaktig uvørne svenske sosialdemokraten i duffelcoat, som ikke leser aksjonæravtaler verd milliarder før det for lengst er for seint. I hvert fall husker han dem ikke.

  • Det svensk-norske fusjonshavariet oppfyller kravene til en sak som kan skape regjeringskrise. Den er mer enn stor nok. Det er også klart at det er regjeringen som har hatt ansvaret for håndteringen. Men vi vet ikke hvor saken står om noen uker. I går dukket det for eksempel opp et ukjent brev til Rosengren der statsråd Fjærvoll understreker stemmerettsreglene.
  • Arbeiderpartiet har i to år lengtet tilbake til regjeringskontorene. I Stortinget ligger det nå en rad store saker som partiet gjerne skulle påvirke fra regjeringsposisjon. Forskjellsmeldingen er en av dem. Det er Arbeiderpartiets ambisjon å gjøre fordelingspolitikken til en hipp og moderne fanesak. I regjeringskontorene arbeides det med flere andre store saker som skal legges fram utover vinteren. En av disse er organiseringen av framtidas Olje-Norge. Og dersom Thorbjørn Jagland på nytt blir statsminister, slipper han all videre debatt om sitt lederkandidatur foran landsmøtet til høsten. Men Jagland fremmer neppe et mistillitsforslag som blir nedstemt og dermed snus til en tillitsvotering for regjeringen. Det vil undergrave det samarbeidsprosjektet partiet innledet med budsjettforliket i høst, der målet er å skaffe politiske venner til en flertallskonstellasjon etter valget i 2001.
  • Carl I. Hagen er lynende forbannet på svenskene, og har trolig kammet inn en bunke prosentpoeng på meningsmålingene med sin høyprofilerte grensevakt på nasjonens vegne. Men han har ingen interesse av å felle Bondevik i et flertall med Arbeiderpartiet. Det overlater han eventuelt til Jan Petersen som torsdag kveld luktet kristenmanns blod. Men til tross for den innledende los, må det betraktes som et helt åpent spørsmål om Petersen til slutt kommer til at Høyre og han er bedre tjent med at Arbeiderpartiet danner Jagland II, enn at en ytterligere svekket Bondevik blir sittende fram mot valget.
  • Regjeringen er jo langt fra avvæpnet i den forestående konfrontasjonen. Det er for eksempel ikke slik at telefusjonen var et Bondevik-prosjekt. Også i denne saken har den administrert stortingsflertallets politikk. Senterpartiet ville absolutt ikke ha fusjonen, men måtte bøye av for Arbeiderpartiet og Høyre. Delprivatiseringen av Telenor var et krav fra budsjettkameratene høsten 1998. Høyre og Frp interesserte seg ikke for aksjonæravtalen og stemmerettsreglene da Stortinget behandlet fusjonsavtalen.
  • Og er det egentlig særlig populært å felle Bondevik? Kraftig inspirert av Carl I. Hagen mener nok folk flest at det er svenskene som har skylda, og som har «lurt oss trill rundt». Bondevik er dobbelt så populær som Jagland i meningsmålingene der Arbeiderpartiet bare vaker rundt 30 prosent. Kan hende er det lite politisk godvilje å hente på å «fullføre jobben for svenskene».
  • Og så er det Bondevik selv. En mediekollega formulerte denne observasjonen: «Det er tydelig at Bondevik elsker å være statsminister, men han er gått litt trøtt av politikken.» Normalt er han ikke lett å skubbe seg på. Hvor mye hersing er han nå villig til å finne seg i? Han er i hvert fall grundig lei av å høre at han bare sitter for å sitte. Han har startet med å slå ring rundt sin ustøe samferdselsminister. Det kan fornemmes visse tegn til slitasje i kollegiet. Savnet av Anne Enger Lahnstein er merkbart. I forhold til valget trenger det ikke være dumt å bli kastet på toppen av en personlig popularitetsbølge. Kanskje setter han hardt mot hardt?