Menn inn i sin tid

Mannspanelet har levert en rapport kvinner kan skrive under på, mener Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fem dager før den internasjonale kvinnedagen hadde norske menn sin nasjonale utgave av mannsdagen i regjeringskvartalet. Da det omdiskuterte Mannspanelet i går la fram sin rapport etter syv måneders arbeid, gikk menn rundt i barne- og likestillingsdepartementet og gratulerte hverandre med dagen. De gjorde det i den samme lett ironiske tonen som kvinner gjør når de gratulerer hverandre med 8. mars, men likevel ikke uten stolthet og ikke uten grunn.

Timingen var på flere måter perfekt. Det har ikke vært så mye oppmerksomhet rundt likestilling på lenge, og det skyldes ikke bare en dramatisk statsrådutskifting. De siste ukene har det også vært debatt om vold, likelønn og foreldrepermisjon, og i den nye statsrådens utkurv ligger snakkisene i kø, blant annet ny barnelov og mannsmeldingen. Panelets såkalte konklusjonsnotat skal bidra til den siste.

Det skulle forundre meg om mannsmeldingen ikke allerede inneholder den samme virkelighetsbeskrivelsen og liknende forslag til løsninger. Mannspanelet fikk en skjev start og ble beskyldt for å framstå som en prateklubb og en uforpliktende verdikommisjon for menn.

Kritikken var ikke tatt ut av lufta. Medlemmer selv uttalte seg på en måte som ikke lovet godt. Blant annet skulle de i hvert fall ikke snakke om vold og sånn, for de var møkk lei av å måtte ta ansvaret for at noen menn dengte kvinner og barn. Sluttrapporten viser heldigvis at panelet strammet regien og hevet ambisjonene underveis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den viktigste erkjennelsen panelet kommer til er at samfunnet skaper ulikestilling fra vugge til grav, og at det derfor er samfunnets ansvar å rette opp skjevhetene, enten de rammer kvinner eller menn. En konkret løsning som allerede har fått stor oppmerksomhet, er forslaget om en firedeling av dagens foreldrepermisjon allerede fra neste år, men på lengre sikt går panelet inn for reell tredeling etter en utvidelse av foreldrepermisjonen til ett år. Det vil også ha selvstendig opptjening for far, og her går panelet lenger enn «Europas mest radikale regjeringsplattform», Soria Moria.

Det er i det hele tatt radikale forslag Mannspanelet legger fram, først og fremst i forhold til hjemmearenaen. De vil ha kvinnelig verneplikt, delt foreldreansvar og mer rettferdige barnebidrag- og trygderegler. De vil fjerne kontantstøtten, både for å finansiere økt pappaperm og fordi den bidrar til å sementere gamle kjønnsroller og dermed står i veien for likestilling.

Analysen og begrunnelsene er nesten som et ekko av et feministisk manifest, og det er åpenbart at mennene har lært av kvinners rettighetstenkning. Bare slik kan de for eksempel oppnå likestilling i forhold til sine barn. Men her tråkker panelet rett inn i et ideologisk minefelt, og det er ikke overraskende at Høyre-politikerne Torbjørn Røe-Isaksen og Andre Oktay Dahl og KrFs David Hansen har reservert seg på flere punkter. De tre unge mennene framstår dermed som mer konservative når det gjelder likestilling enn Se og Hør-pensjonist Knut Haavik (64). Hvem skulle trodd det?

På lengre sikt er det likevel Mannspanelets tilnærming til menns vold mot kvinner som kan sette varige spor etter seg, hvis det blir fulgt opp. Panelet innrømmet at dette hadde vært noe av det vanskeligste de hadde diskutert, men det er helt nødvendig at menn selv tar et oppgjør med den mørkeste siden av mannskulturen. Også her hadde panelet flere konkrete forslag til tiltak, blant annet ny lovgivning og en nasjonal utbygging av behandlingstilbud til voldsutøvere.

Brent av verdikommisjonens skjebne understreket panelet gjentatte ganger at forslaget om landsomfattende holdningskampanjer ikke skulle stå på egne bein. Handling måtte også til, men kombinasjonen er nødvendig skal holdninger endres, er erfaringen fra andre land. Panelet vil sikkert av samme grunn få tyn for å foreslå at fastleger skal snakke mer med menn om følelser, men det er ikke dumt tenkt at en ny mannsrolle krever et nytt og likestilt språk. Allerede i Mannspanelets notat er det tegn til at menn er i ferd med å finne det uten å ramme kvinner som gruppe. Bare det er et framskritt.

Da panelet startet arbeidet i fjor høst sa leder Arild Stokkan-Grande at han ønsket å be feministene opp til dans. Det vil neppe feminister ha noe imot etter å ha lest panelets konklusjoner, men de vil nok insistere på at det er Mannspanelet som har tatt imot deres invitasjon.

Den nye likestillingsministeren Anniken Huitfeldt takket i hvert fall ja til dans på stedet. Så får heller Thorbjørn Berntsen ha det så godt.