Menn på grensen

Cormac McCarthy er en forfatter som bekjenner seg til enkelhetens evangelium. Han skriver om heltemot og verdighet på en måte som gjør at leseren vanskelig forblir uberørt, og romanene bærer i seg både tradisjon og nyskapning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Alle de vakre hestene», «Over grensen» og nylig oversatte «Byene på høysletten» utgjør den såkalte «grensetrilogien», og er allerede blant vår tids klassikere. Arven fra forfattere som Melville og Faulkner har ofte blitt påpekt, og hundreårsjubilant Ernest Hemingway er nok McCarthys nærmeste sjelefrende.

Her hjemme kan den oppmerksomme leser finne direkte spor etter ham hos en stilmessig beslektet forfatter som Per Petterson, som i romanen «Til Sibir» diskré tilkjennegir sin McCarthy-lesning ved å skrive at: «... ut av vinduene så jeg alle de vakre hestene». Grensetrilogien handler om tause unge menn i landlige og røffe omgivelser rundt midten av dette århundret, om deres hester, kvinner og vennskap {ndash} og om hederlighetens kår i en brutal verden. I det avsluttende bindet samles trådene fra de foregående bøkene, og John Grady Cole fra «Alle de vakre hestene» og Billy Parham fra «Over grensen» møtes i et fåmælt, maskulint vennskap.

Førstnevnte er idealistisk og romantisk nok til å satse alt på sin kjærlighet til en pur ung, meksikansk prostituert {ndash} mens alle andre, leseren inkludert, forstår så inderlig godt at dette er et umulig prosjekt. Kanskje vet han det også selv, uten at det gjør noen egentlig forskjell. Det vesentlige er at han våger å gjøre det han ser som det riktige, og at han i modig trass velger å sette seg opp mot omverdenens overveldende odds. En mann må som kjent gjøre det han må, ikke minst i Cormac McCarthys litterære univers {ndash} uten at dette har med egoisme eller machomyter å gjøre. Det dreier seg om medmenneskelighet og ansvar, og om det faktum at tragiske helter sjelden får oppleve lykken særlig lenge av gangen.

Empati

Dikteren John Donne skrev for fire hundre år siden at «Intet menneske er en øy, hel og ubeskåren i seg selv. Hvert menneske er et stykke av fastlandet, en del av det hele [...] Hvert menneskes død forminsker meg , for jeg er innesluttet i menneskeheten. Gå derfor aldri ut for å spørre: Hvem ringer klokkene for? Klokkene ringer for deg». Siden tok Hemingway som kjent fatt i disse ordene og brukte diktets ånd, i tillegg til dets siste setning, som utgangspunkt for sin store roman fra den spanske borgerkrigen. For dagens leser av Cormac McCarthys grensetrilogi, og kanskje særlig «Byene på høysletten», er arven fra Hemingway tydelig. Så vel i dialogens knapphet som i mennenes tause mandighet og tragediens storhet.

For øvrig er det tydelig at John Donnes ord også har funnet gjenklang i McCarthys siste bok, der epilogen inneholder et avsnitt som forteller mye om forfatterens menneskelige og litterære essens: «Hver manns død er en stedfortredelse for alle andre. Og ettersom døden kommer til alle er det ingen annen måte å mildne frykten for den på enn å elske vår stedfortreder. Vi venter ikke på at hans historie skal skrives. Han passerte dette stedet for lenge siden. Denne mannen som er alle mennesker og som sitter på anklagebenken for oss til vår egen tid kommer og vi må sitte der for ham. Elsker du denne mannen? Vil du ære den veien han har fulgt? Vil du lytte til hans historie?».

Hva enten man synes at dette lyder enkelt og tilforlatelig eller kanskje nesten religiøst forkynnende, så dreier det seg litterært sett mest om hvordan selve historien blir formidlet. I lys av dette forteller McCarthy på en måte som formelig forlanger empati fra leserens side. Slik mange har levd seg inn i romanfiguren Robert Jordans berømte og sørgelige kjærlighetshistorie i «Klokkene ringer for deg», slik har også grensetrilogiens unge helter fått et usedvanlig stort og trofast publikum.

Moralsk

Det som treffer mange sterkest, er nok disse bøkenes storslåtte element, deres vektlegging av det som i beste forstand kan kalles tradisjonelle dyder og verdier. John Grady Cole og Billy Parham er således virkelig for gode for denne verden, sine svakheter til tross {ndash} fordi deres handlinger ofte er motivert ut fra et udefinerbart moralsk imperativ. En ideal fordring, om man vil, som i kompromissløs forstand selvsagt må bære galt av sted. Derfor ender det som regel med død og fortvilelse, selv om romanfigurene stort sett synes å avfinne seg med sin skjebne. Grensetrilogien viser oss kort sagt noe så gammelmodig som helstøpte litterære skikkelser, virkelige hedersmenn som velger anstendighetens smale sti {ndash} koste hva det koste vil.

Ikke minst gjelder dette i forhold til samfunnets vergeløse, det være seg levende eller døde, mennesker eller dyr. Særlig gripende er for eksempel scenen i «Over grensen» der Billy Parham har vært i Mexico og gravd opp sin døde bror for å ta ham med til en grav i hjemlig jord {ndash} for så å bli overfalt på veien. Møtet med den meningsløse råskap kan vanskelig skildres bedre enn i dette tilfellet {ndash} der den døde frarøves all verdighet, sparkes og ligger ynkelig avdekket på bakken, før hesten som har fraktet ham blir knivstukket og nesten drept. McCarthys fortjeneste er at han makter å skildre selv groteske scener som dette med stor poetisk kraft, og uten føleri av noe slag.

Dyr

Likeledes er forbindelsen mellom mennesker og dyr et nyskapende og ofte lyrisk skildret element i McCarthys trilogi, uten at mange synes å ha bitt seg merke i akkurat dette. Forholdet mellom tause mennesker og umælende skapninger tiltaler åpenbart forfatteren, som ved en lang rekke anledninger benytter disse symbolladde møtene for å belyse vesentlige trekk ved historien.

John Grandy Coles spesielle og nesten telepatiske forhold til hester er det tydeligste eksemplet: «Det han elsket i hester var det han elsket i mennesker, blodet og heten som strømmet gjennom dem. All hans ærbødighet og all hans kjærlighet og all hans sympati var forbeholdt de varmhjertede, og slik ville det alltid være og aldri bli annerledes.» Her uttrykkes i grunnen alt som behøver å sies, om et litterært landskap der himmelen er høy, følsomheten stor og medfølelsen kanskje enda større.

Slik er det at McCarthy skiller seg mest fra sine forgjengere, ikke minst fra den mer utagerende Hemingway, nettopp ved at tekstene inneholder mindre selvhevdelse og mer empati med de svakeste i en grusom verden. Kanskje er han derfor en forfatter som i større grad appellerer til begge kjønn, mer enn bare til de ordknappe menn. I så fall har han klart det mesterstykke å løfte såkalt maskulin litteratur opp på et mer komplekst og tidsaktuelt plan.

Vi lytter mer enn gjerne til hans historier.