I DEN OPPRINNELIGE «Free Willy»-filmen både rister og nikker dyret på sitt svarte og hvite hode med hvalens butte nese og sjarmerende halvsmil. Utseende er viktig, og ikke bare på film. Den morsforlatte gategutten Jesse som dyret kaster sitt urøye fra tida før tida på, er også en hjerteknuser. Slik blir dyr til mennesker ved klippebordet. Og menneskene? De henter fram det virkelig gode fra dypet av seg selv, de karaktertrekkene som hever de gode (og de vakre) himmelhøyt over den daglige, vanlige, hverdagslige hopen.

Nå svømmer Keiko rundt i Skålvikfjorden, som i år ligger aldeles speilblank og gjennomsiktig som om den var et akvarium i en fornøyelsespark i Florida. Spekkhoggeren har navn, filmstjernestatus og dyrepassere som har levd fyrstelig i mange år på innsamlede millioner. Gutter og jenter har gått i vannet for å ta på hvalen og svømme med ham, og bildene er gått verden rundt.

KEIKO og oppasserne har de siste åra holdt til i ei bukt ved Vestmannaeyjar på Island, der hvalen ble fanget som toåring for drøyt tjue år siden, og hentet til et par tiår på utstilling i mer eller mindre velholdte bassenger i Nord-Amerika.