Menneskedyrene

Dyr blir gjort til mennesker i dyreham og overøst med penger og kjærlighet, mens menneskene ter seg som dyr mot andre mennesker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I DEN OPPRINNELIGE «Free Willy»-filmen både rister og nikker dyret på sitt svarte og hvite hode med hvalens butte nese og sjarmerende halvsmil. Utseende er viktig, og ikke bare på film. Den morsforlatte gategutten Jesse som dyret kaster sitt urøye fra tida før tida på, er også en hjerteknuser. Slik blir dyr til mennesker ved klippebordet. Og menneskene? De henter fram det virkelig gode fra dypet av seg selv, de karaktertrekkene som hever de gode (og de vakre) himmelhøyt over den daglige, vanlige, hverdagslige hopen.

Nå svømmer Keiko rundt i Skålvikfjorden, som i år ligger aldeles speilblank og gjennomsiktig som om den var et akvarium i en fornøyelsespark i Florida. Spekkhoggeren har navn, filmstjernestatus og dyrepassere som har levd fyrstelig i mange år på innsamlede millioner. Gutter og jenter har gått i vannet for å ta på hvalen og svømme med ham, og bildene er gått verden rundt.

KEIKO og oppasserne har de siste åra holdt til i ei bukt ved Vestmannaeyjar på Island, der hvalen ble fanget som toåring for drøyt tjue år siden, og hentet til et par tiår på utstilling i mer eller mindre velholdte bassenger i Nord-Amerika.

Prosjektet for å avsivilisere hvalen har kostet 150 millioner kroner, og har angivelig gått ut på å trene Keiko opp til en pensjonisttilværelse i Atlanterhavet i elementenes vold og uten faste spisetider.

Noen har helt fra starten hevdet at prosjektets egentlige formål ikke har vært å gjøre Keiko til et villdyr, men å trene Keikos dyrepassere opp til et luksusliv i rampelyset. I det siste var rampelyset blitt betydelig svakere med påfølgende ebbe i kassa. Da ble Keiko satt fri, og hvalen brukte noen dager på å svømme til Norskekysten. Nå befinner hval og dyrepassere seg i Skålvikfjorden. Nå er de på nytt i rampelyset verden over. Mens hvalen, etter alle millionene passerne har gitt bein å gå på, virker akkurat like tam og folketilvent som da filmskaperne bak «Willy»-filmen fant den i et basseng i en moropark i New Mexico. Pussig nok tyder ikke passernes uttalelser på at de egentlig er lei seg for det. De synes for eksempel slett ikke at det er noen dårlig idé om Keiko blir en attraksjon for hvalsafariene til Geir Skogvoll i Tysfjord.

DEN FORRIGE hvalhistorien jeg husker som gikk verden rundt, var om to knølhvaler som var blitt sperret inne av isen i en fjord i Alaska. Den åpne delen av fjorden var i ferd med å fryse til, og disse havpattedyra som må opp for å puste i fri luft, sto i fare for å drukne. Knølhvalene tente voldsomme følelser i Nord-Amerika, og en isbryter ble sendt inn for å bryte ei råk som hvalene kunne bruke til flukten ut i åpen sjø. Historien varte noen uker, men døde da knølhvalene ikke oppfattet at isbryteren brøt råk for dem. Med sin dyreintelligens var de ute av stand til å se trusselen fra den truende isen, der de koste seg innerst i den matrike fjordarmen.

Hvalen er en spennende dyreart som kommuniserer med lydsignaler som bærer over lange avstander i vann. De kan orientere seg i verdenshavene på avansert og komplisert vis, og de lever i familiegrupper og andre sosiale enheter. Og så er de store og vakre, utviklet som de er til et liv i vann. Alt dette kan brukes til å gjøre dem om fra ville dyr til fantasiindivider med menneskelige trekk og egenskaper. Slik ble Keiko til filmstjernen Willy, som brutalt var revet bort fra sin familie. I en scene i den opprinnelige filmen dukker Willys hvalfamilie opp i havet utenfor den slitne fornøyelsesparken der han holdes fanget. Og de kaller på ham på hvalers vis.

HVALFANGSTMOTSTANDEREN Paul Watson, som i flere tiår har tjent til livets opphold på sin motstand mot norsk og japansk hvalfangst, gledet seg stort da «Free Willy» ble en suksess på kino. Han hektet seg selvsagt på bølgen og fikk nye midler i sin kasse. Forleden var han ute og varslet om sammenbrudd i norsk eksportindustri dersom Norge fulgte rådet fra hvalforskerne Nils Øien og Tiu Similä om å avlive et dyr som ikke lenger kan klare seg i vill tilstand.

Etter at Nord-Amerikas nære historie som jordbruksland ble overskygget og fortrengt av industrisamfunnet, fikk de menneskelige fantasidyrene en bred plass i den folkelige underholdningsindustrien. Mikke Mus fikk følge av Donald Duck og et helt univers av snakkende ender, gjess, ulver og bikkjer med hatt og bil i Andeby og landet omkring.

En lang rekke bikkjer av rasen skotsk fårehund fikk spille Lassie på film. Dalmatinere i hundretall har blitt røvet av skumle banditter i Cruella de Villes brød. Hun er framstilt både i tegnet versjon og i Glenn Closes skikkelse.

Skjødehunder fikk egne kirkegårder og begravelsesbyråer, og i asfaltjungelen New York kryr det av petshops med alt fra diamantsmykker til nattpotter beregnet på rasereine innekatter og noen nervevrak av hundearten. Det holdes ukentlig egne gudstjenester for dem og menneskene deres.

DET ER SÅ mye enklere å øse penger og kjærlighet over kjæledegger med myk pels enn å ta inn over seg at i det grotesk rike USA er levekårene til mange hundre tusen småbarn på samme nivå som i de fattigste utviklingslandene. Spedbarnsdødeligheten er himmelhøy. Det er landets millioner fattige som ødelegger statistikkene.

Men det rører verken filmstjerner eller mer vanlige borgere like sterkt som de svarte kuleøynene til en hvit selunge, eller altså det medfødte halvsmilet til en spekkhogger som ikke lenger kan fø seg selv.