Mennesket lever!

Et dansk forlag har gitt meg anledning til gjensyn med en gammel kjenning, skuespilleren og kulturhistorikeren Egon Friedell. Jeg anbefaler bekjentskapet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Noen bøker står som søyler. Da jeg første gang leste dem, kunne jeg ikke holde dem for meg selv, men løp etter familie, venner og hvem som ellers måtte befinne seg i nærheten for å sitere eller lese høyt.

Egon Friedells kulturhistorie i tre bind er et slikt verk:

«Kulturstrømninger fra den sorte død til første verdenskrig», som tittelen lyder på dansk. Verket er også utgitt på norsk, først i 30-åra, deretter i 50-åra, som i Danmark. Men i Norge ble det glemt. I Danmark har nå forlaget Høst & Søn utgitt den på nytt, med forord av Villy Sørensen.

Og Friedell står fortsatt. Det er vanskelig å holde innholdet i hans paradoksale, engasjerte og programmatisk subjektive kulturhistorie for seg selv. Thomas Mann kalte ham en av det tyske språkets største stilister; stilen bærer tvers igjennom oversettelsene, slik hans blikk og budskap bærer gjennom det trekvart århundre som er gått siden den wienerske varietéskuespilleren med doktorgrad om Novalis utga sitt verk - til vennenes store forbløffelse. Når hadde han fått tid? Han satt jo bare på kafé, om han da ikke opptrådte på sin egen kabaretscene «Flaggermusen», hvor han spilte hovedrollen i sitt eget skuespill om Goethe: Den store dikteren trer ned fra sin bolig i det hinsidige, bytter plass med en student som skal opp til eksamen i Goethes liv og verk, og stryker med glans. Professorene mener studenten ikke skjønner Goethe. Selv blir han bare opphisset over deres grafsing i hans privatliv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Friedell har heller aldri fått innpass i akademia. Han er for journalistisk, heter det, for uvitenskapelig, for anekdotisk. Dessuten motsier han seg selv. Ja visst, svarer Friedell. Å motsi seg selv er en menneskerett. Hvordan skulle man ellers forbli tro mot virkelighetens mange fasetter? Vitenskapelig vil han heller ikke være.

Historien er diktning. Friedell diskuterer med historien, går i rette med den, roser og håner - og trekker paralleller mellom moter, matretter, malerkunst og tidas store representanter. Han ser sammenhengen mellom Nikolas Kusanus, som på 1400-tallet skrev om foreningen av tilsynelatende uforenlige motsetninger, oppfinnelsen av den dobbelte bokføring, de makabre dødsdansene som preget middelalderens utgang, der død og dans blir søskenpar, og dualismen mellom by og land, som først da kom for dagen.

Friedell framhever geniene som representanter for tida og karakteriserer dem i velbegrunnete paradokser: Nietzsche er den siste store kirkefar. Men tida selv er større enn dem, den har sin iboende skaperkraft som preger både de største talenter, dagliglivet og menneskenes uttrykksformer. Kunne gasslyktene blitt oppfunnet en annen gang enn i impresjonismens tidsalder? spør han, og insisterer selv på å være den stolte eier av en ekspresjonistisk hund:

«Jeg tør dristigt påstå, at man aldrig i livet har set en skabning af en så vindskæv, man kunne gerne si «fortrukket» natur, nærmest som var den sammensat af lutter fortegnede trekanter.»

Også sykdommene er tidsuttrykk, kulturelle fenomener. Ja, på sett og vis er de kulturens grunnfenomen. Derfor ser Friedell pesten som den nyere tids forutsetning. En syk organisme er mer fintfølende og derfor mer kulturelt produktiv enn den robuste friskhet. Bare amøben er helt sunn. Han snur opp ned på fortellingen om Akilles, den greske helten som var usårlig - unntatt på ett punkt: hælen. Den misunnelige snusfornuften tror at dette er en påminnelse om at ingen er helt usårlig: ingen Akilles uten akilleshæl. Nei, skriver Friedell: ingen akilleshæl uten Akilles.

Friedell hadde storhet og akilleshæl på samme sted, i kulturen. Han var opprinnelig jøde, men konverterte tidlig til kristendommen - noe som ikke gjorde ham mindre jødisk i nazistenes øyne. Han bodde i Wien, og selv om han visste hva som ventet ham hvis nazistene kom til landet, ble han boende. Han likte ikke å reise. I mars 1938, da Østerrike var blitt en del av det nazistiske riket, banket det på døra til hans hybel i 4. etasje. Friedell, som holdt på å legge siste hånd på et verk om oldtidas kulturhistorie, skjønte at tida var inne til å gjøre det han lenge hadde snakket om. Han gikk mot vinduet. Gestapo begynte å bryte døra opp, Friedell åpnet vinduet og fikk øye på en nabo på vei inn. Han ba ham flytte seg, og hoppet ut.

Mennesket lever! er den tilsynelatende banale, men stadig like påkrevete påminnelsen i Friedells verk og liv. I tråd med hans paradoksale natur lyder den også fra hans død. Det har ingen hensikt å spørre om man er «enig» i enkeltpåstander og konklusjoner. Han egger til motstand, til diskusjon, begeistret høytlesning og irritasjon. Han er dessuten morsom. Historien blir levende, og leseren med den. Det danske forlaget har skjønt betydningen av dette. Det burde et norsk forlag også klare.