Menneskets rettigheter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Rett før det århundret som nå ebber ut hadde nådd sin middagshøyde, vedtok FN sin Menneskerettighetserklæring. Verden hadde i Hitlers Tyskland sett de mest kyniske og gruoppvekkende brudd på helt grunnleggende menneskerettigheter. Med FNs erklæring var det som om en ny bevissthet om mennesket som ukrenkelig individ lynte fram fra denne mørke bakgrunn.
  • Den enkelte ble tilkjent verdi og verdighet, uavhengig av alle kollektive bestemmelser, så som kjønn, rase, språk, religionstilhørighet, nasjonal og sosial bakgrunn. Rettighetene tilhører mennesket som fødselsgave, og hver især blir allerede i første paragraf oppfordret til å handle overfor andre i broderskapets ånd.
  • Erklæringen til tross, så vel i Europa som i andre verdensdeler er enkeltmennesker blitt undertrykt, mishandlet og myrdet i navn av etnisitet, religion og andre kollektive identiteter. Men det bør ikke skygge for det faktum at bevisstheten om at menneskeheten består av enkeltindivider med suverene rettigheter, også har vokst seg sterkere.
  • Historisk har staten vært garantist for lov og rett. Men i samme grad som rettighetene forstås som individuelle, utfordres statens suverenitet. Derfor holdes den tidligere chilenske diktatoren Augusto Pinochet tilbake i London, under påvente av å bli stilt for en internasjonal domstol. Derfor har FN opprettet en internasjonal krigsforbryterdomstol i Roma. Derfor kunne NATO gå til det dramatiske skritt å bombe Serbia - uten at den krigen kan sies å ha brakt gode argumenter for at rettighetene lar seg forsvare med bomber.
  • I «broderskapets» eller solidaritetens ånd å beskytte den enkelte også mot overgrep fra egen stat, blir en utfordring for et internasjonalt rettssamfunn i det kommende århundre. Men de globale utfordringene må ikke fortrenge nasjonalstatenes oppgave - som er å sørge for at rettighetene ivaretas på statens territorium.
  • Den europeiske torturkomiteens kritikk av varetektsfengsling i Norge og behandlingen av enslige asylsøkerbarn er eksempler på at heller ikke Norge mangler arbeidsoppgaver på menneskerettighetenes område i det neste århundre. Også i vårt land har vi mye å lære før solidariteten blir det som styrer handlingene overfor våre medmennesker.