Mens vi venter på barnehageplass...

- Vi har 8 måneders tvungen ulønnet pappapermisjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ikke kom og snakk om at pappaen ikke blir godt nok kjent med barnet, vaskebøtta og kokeboka. Får vi ikke snart barnehageplass, så frykter jeg mannen finner strykejernet også. Vi har nemlig inntil 8 måneders tvungen ulønnet pappapermisjon i det rød-grønne fyrtårnet Trondheim.

44 uker er over. Barnet kan verken snakke eller gå, og får fremdeles pupp. Med mammaen er i full jobb. Det er pappa som er hjemme, selv om permisjonstiden for lengst er forbi for hans del også. Jevnlige telefoner til de ulike barnehagene bekrefter det vi allerede vet, at det ikke blir noen plass til jenta vår før ved hovedopptaket til høsten. Da er hun 1 år og fem måneder.

Eller for å si det med uker og deling: Da har pappaen vært hjemme i 31 uker, etter mine 38 (inkludert mine tre før fødselen). Bare 6 av hans uker er med permisjonslønn, resten er ren husmortilværelse. Heldigvis tjener jeg nok til at vi slipper å introdusere en dagmamma som barnet akkurat rekker å bli kjent med før hun må flytte over til barnehage. For det er jo barnets beste det handler om når vi diskuterer deling av uker hit og dit.

Jeg ønsker meg en realistisk debatt. Jeg ønsker meg barnehageplass. Og ikke minst ønsker jeg at det blir sånn at de som ikke får barnehageplass etter endt permisjonstid får dekket inntektstapet til den som må gå hjemme til man faktisk får barnehageplass. Det vil ha effekt på familieøkonomien. Det vil gjøre det mulig å ha pappa hjemme når mamma går tilbake til jobb for å hente inn det intellektuelle og lønnsmessige etterslepet en fødsel forårsaker. Alt annet blir urettferdig.

Alternativt får vi sørge for at barn fødes på senhøsten, slik at permisjonstiden utløper omtrent rundt hovedopptaket til barnehagene. Det er jo sånn at de få plassene som blir ledige i løpet av året, fordi noen flytter, de deles ut ved loddtrekning. I det området jeg bor er det sånn omtrent 25 barn på venteliste nå, på hver eneste barnehage. Det er ikke de samme barna på flere ventelister, for det regnes slik at bare den barnehagen som er på førsteønske blir telt opp når eventuelle ledige plasser skal fordeles ved loddtrekning. Og så langt ser det ut til at vi taper en halv årslønn på å ha fått barn i mars.

Heldigvis har vi en fantastisk barselgruppe der vi kan møtes og syte over tingenes tilstand. Vi er nå i ferd med å døpe om ”yummy mummies” til ”diaper-dads”. Av 8 moderne mammaer, har så langt 3 fått barnehageplass. En dame har tatt et halvår permisjon uten lønn, og flere fedre er hjemme med lommepenger fra kjæresten. Et par stykker nærmer seg stygt dagen der begge må være tilbake i jobb, og ingen barnehageplass er å oppdrive.

Det er mye kreativ tenkning rundt sortering av ferieuker og avspaseringsdager. Ikke bare egne, men også nybakte besteforeldres ferie står i fare for å bli omgjort fra biltur i Europa til ammeskyss lokalt.

Så da lurer jeg på hvordan en tredeling av de 44 første ukene kan bidra til å jevne ut inntekten i slike tilfeller. Hva tredelingen kan bidra med i forhold til å la barnet få stabile rammer, og en smidig overgang til en barnehagesituasjon. Hvordan allerede slitne småbarnsforeldre skal klare å sortere sin egen unike familiehverdag bedre med trangere vilkår og mindre frihet?

JA TIL PAPPAPERM; MEN...: - En tvungen tredeling for å oppnå likestillingseffekter er som å bruke oppdragelseseffekten i militæret som begrunnelse for verneplikt. Ill.foto: Scanpix
JA TIL PAPPAPERM; MEN...: - En tvungen tredeling for å oppnå likestillingseffekter er som å bruke oppdragelseseffekten i militæret som begrunnelse for verneplikt. Ill.foto: Scanpix Vis mer

Jeg er glad for at pappaen steller hjemme, og jeg ser hvordan tiden gir ham trygghet i husmorjobben. Han trives hjemme. Dette handler ikke om oss.

Det handler om alle norske familier. Det handler om at en tvungen tredeling for å oppnå likestillingseffekter er som å bruke oppdragelseseffekten i militæret som begrunnelse for verneplikt.