...mens vi venter på fred

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Statsminister Ariel Sharon i Israel drar til USA i dag, der han med egne ord skal legge fram «en seriøs plan, kanskje den mest seriøse planen» som er lagt fram for å skape fred i Midtøsten. Vi er redde for at vi kunne komme til å le av Sharon, var det ikke for de ubotelige tragediene som han har skapt under sitt ennå pågående felttog i de palestinske områdene. Denne «fredsplanen» skal ikke trekke grenser mellom Israel og en palestinsk stat, den skal ikke gjøre noe med Jerusalem og ikke med de palestinske flyktningene. De ulovlige jødiske bosettingene på okkupert land skal ikke fjernes, men omgis av buffersoner. Palestinske bosettinger skal ringes inn av elektriske gjerder. Sharon vil ikke ha en varig fredsavtale, men bare en langvarig «midlertidig» overenskomst. Og Yassir Arafat skal ikke få delta i noen form for forhandlinger.
  • Nei vel. Men hvem skal Sharon egentlig forhandle med da? Presidenten i USA? Tror Sharon det finnes noen palestinere som går med på dette? Eller noen arabiske land? Hva tror han Europa vil si? Riktignok gir Sharon fullstendig blaffen i Europa, men EU er faktisk Israels største handelspartner.
  • Ariel Sharon forsøker å gjøre opp regning uten vert, eller som Shimon Peres uttrykte det treffende en gang: «Sharon er best til å forhandle med Sharon.» I dag er imidlertid Peres, på taburetten som utenriksminister, Sharons medskyldige. Vi tror likevel Peres har så mye vett i behold at han ikke tror på Sharons opplegg. Spørsmålet er om han i dagens politiske klima i Israel kan gjøre noe med det.
  • Ved hjelp av USA klarte Sharon å hindre FNs gransking i Jenin. Men også der gjorde Sharon opp regning uten vert. Han overlot nemlig dermed all gransking til journalister, akademikere og menneskerettighetsorganisasjoner. Og samtidig skaffet han sine venner i USA vansker i de arabiske land.

Den som søker fred, må leve i frykt og vente på Sharons fall.