Mens vi venter på USA

Mens det nå ser ut til at Kofi Annans fredsdiplomati har lykkes, forsterker USA sine mentale og praktiske krigsforberedelser. Samtidig øker mengden av like kritiske som undrende spørsmål om hva som er den egentlige hensikten med en ny krig. Spørsmålene tvinges ikke fram av sympati for Iraks despotiske og ufølsomme enehersker, men av dyp uro for hvilken verden vi vil møte etter at krigslarmen har stilnet av.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er ved alt det et angrep på Irak ikke skal føre fram til, at krigsforberedelsene Norge så uforbeholdent har stilt seg bak, får noe nesten absurd over seg.

  • Riktignok kan et angrep igjen ramme deler av Iraks militære infrastruktur, men ingen tror lagrene av kjemiske og biologiske våpen kan ødelegges ved et luftangrep.
  • Heller ikke det politiske grunnlaget for et amerikanskledet angrep er krystallklart: Tåler virkelig FNs troverdighet at verdens rikeste og mektigste land - en nasjon som selv ikke betaler sin FN-gjeld - bruker Sikkerhetsrådets resolusjoner som en politisk og militær jojo? Noen FN-vedtak passer det å oppfylle, mens andre er man demonstrativt uinteressert i. Det er tragisk, men udiskutabelt: USA har ingen troverdighet når landet nå overveldes av en plutselig omsorg for at FNs resolusjoner skal oppfylles.
  • Vi skal på ingen måte bagatellisere frykten for at selv en militært bakbundet despot kan finne på å bruke kjemiske og biologiske våpen. Frykten er virkelig nok, og den inviterer ikke til naiv ettergivenhet overfor regimet i Bagdad. Men når dagens aktuelle krigsmål er så uklart, usammenhengende og med så stor fare for å bli - bokstavelig talt - et slag i lufta, da må krigens politiske konsekvenser underkastes en desto grundigere analyse.
  • Dersom dagens krise ender i like krigspotent som meningsløs amerikansk straffeekspedisjon mot Irak, kan resultatet bety en regional politisk katastrofe. Det er ingen tilfeldighet at Yassir Arafat og kong Hussein viser sine regimers udemokratiske natur, og forbyr demonstrasjoner til støtte for Irak. At Egypt og andre arabiske regjeringer trygler amerikanerne om å bruke andre enn krigens metoder, viser redselen for hva som blir angrepets politiske konsekvenser.
  • Det ulmer i en arabisk verden der man med sterkere og sterkere intensitet spør seg hvorfor USA ikke løfter en finger for at Israel skal etterleve FNs resolusjoner. Moderate arabiske ledere ser med frykt på at Benjamin Netanyahu holder sitt viktigste valgløfte, nemlig å ødelegge Oslo-prosessen. Frykten skyldes ikke omsorg for palestinerne, men regimenes redsel for at de i en polarisert tid ikke makter å kontrollere sine egne befolkninger. En krig nå vil virke som et kraftig utropstegn bak påstandene om vestlig dobbeltmoral, FNs maktesløshet og USAs manglende vilje til en rettferdig fredsløsning i Midtøsten.
  • Alvoret i dette politiske scenariet er overdøvet av krigslarmen. Det er en dårlig unnskyldning for ikke å ta advarslene på alvor. Ikke minst når vi mer enn aner at påstandenes dypere innhold er noe langt mer enn klassisk antivestlig retorikk. Med en militæraksjon nå kan Bill Clinton komme til å oppnå nøyaktig det motsatte av det han sier er USAs mål og motiver.
  • Men nettopp uklarheten om krigens mål gjør at det spekuleres friskt over president Clintons motiver for å blåse liv i Saddam Hussein som den perfekte fiende. Presidentens Monica-problemer inviterer til raljering over at Clinton misbruker USAs militærmakt for å ta oppmerksomheten bort fra pinlige kvinnehistorier. Antydningene er politiske lettvintheter, det er nok Saddam Husseins våpenarsenal som bekymrer verdens mektigste mann. Da inviterer Bill Clinton verden til et politisk og militært eventyr som best karakteriseres gjennom Graham Greenes beskrivelse av «Den stillferdige amerikaner»: «Jeg har aldri kjent noen som hadde bedre motiver for de vanskeligheter han voldte.»

Heller ikke er målet å styrte Saddam Husseins regime, til det er risikoen for et oppsplittet Irak for stor. Det vil etterlate Iran som regionens ubestridte stormakt. For USA er det derfor et mål å holde Irak samlet under en sterk sentralmakt.

Selvsagt er målet å få Irak til å etterleve FN-kravet om våpeninspeksjon, men like selvsagt er det at ingen tror et angrep løser dette problemet på lang sikt.