Mens vi venter

I alle vestlige land der fugleinfluensaen er konstatert, har det vært tilløp til panikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FUGLEINFLUENSAEN lar vente på seg. Men ifølge Folkehelseinstituttet skal den komme i løpet av våren. Og om ventetida er blitt lang, er årvåkenheten skjerpet. I forrige uke fant jærbuer noen døde ender i fjæresteinene, og Veterinærinstituttet tok forskerne sine ut i overtid for å avklare dødsårsaken. Det viste seg å være sult. Hvis det skyldes at barn, unge og gamle har sluttet å mate fuglene nå i vårknipa av frykt for smitte, kan man si at fugleinfluensaen allerede har krevd sine ofre også hos oss. Men bare vent: Det skal bli verre. For hønsebønder kan det bli økonomisk katastrofe, for mennesker kan 700 000 bli syke. Problemet er likevel håndterbart, forsikrer leger og veterinærer.

MEN SUMMMEN av nyhetsmeldinger fra verden der ute og fra myndighetene her hjemme gir leserne beskjed om krise. Smitten står på terskelen vår og den er farlig. Men ute i den store verden, der folketallet nettopp passerte seks milliarder, er det bare et hundretall som er døde på grunn av fugleinfluensaen. Som veterinærene har sagt utallige ganger: Sykdommen er en dyresykdom. Den er stort sett ikke farlig for menneskene. I land i Asia der folk omgås fjærkre omtrent som vi omgås mobiltelefoner eller Mp3-spillere, er det bare en håndfull mennesker som er blitt livstruende smittet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET BETYR naturligvis ikke at ikke influensaen kan ramme hardt også hos oss. Men faren for dødelig utgang er minimal. All rasjonalitet tilsier at det hos oss i verste fall kan arte seg som en kraftig influensa. Og det er marginale personer som er i faresonen. Forstsatt er det mye farligere å sette seg inn i en bil og kjøre ut på landeveien enn å mate fuglene i strandkanten, også de som er kommet tilbake etter vinterens trekk mot sydlige egner.

MEN FRYKTEN sprer seg raskt når smitten melder seg. Egentlig er det besynderlig dette at det irrasjonelle griper så fast tak i oss etter to- tre hundre år med rasjonalisme og naturvitenskapelig innsikt som har lært oss å gripe verden tankemessig. Menneskene i vår del av verden, der vi forstår sammenhenger såvel i naturen som i samfunnet bedre enn noen gang, blir grepet av frykt så snart vi står overfor fenomener vi føler at vi ikke har kontroll over. Vi lever i et så risikofritt samfunn at vi må drive ekstremsport for å utfordre naturelementene. Men stilt overfor den risiko som usynlige bakterier representerer, blir vi grepet av en lammende angst.

SIST VI OPPLEVDE dette var da HIV og AIDS omsider dukket opp også her i landet i 1980-åra. Fordommer og generell ukunnighet skapte frykt, og risikogrupper som homofile og narkomane ble stigmatisert og utestengt. Folk mistet jobben uten rasjonell begrunnelse. Meningsmålinger viste at folk var villig til de strengeste tvangstiltak for å isolere de smittede. Folks forestillinger om hvordan man kunne bli smittet, var hinsides all fornuft. Selv etter opplysningskampanjene viste det seg at vrangforestillingene om smittefaren hadde overlevd.

SLIK SETT ER epidemier mer et spørsmål om politikk enn resept. Epidemier er på mange måter et kulturfenomen. Når du verken har piller eller vaksiner til å helbrede eller forebygge, kaller kampen mot sykdommen mer på sosiologer enn medisinere. Det grunnleggende spørsmål gjelder forholdet mellom individuell frihet og sosial kontroll. Derfor går jeg ut fra at alle fjørfeoppdrettere i landet sover urolig hver eneste natt. For den dagen smitten fra Asia melder seg innenfor våre grenser, faller markedet for kylling og egg sammen, uansett hvor raskt eventeulle smittede besetninger blir slaktet ned. Dyr vil bli isolert og folks bevegelsesfrihet blir begrenset. Først nå har Storbritannia kommet seg etter kugalskapen på midten av 1990-tallet.

VI HAR I DAG liten erfaring med epidemier. Men historisk har menneskene levd med pester også her i landet. Og erfaringene fra det er at ingen går fri selv om det bare er et fåtall som blir direkte rammet. Så det går nok også denne gang som Albert Camus skildrer det i sin berømte roman Pesten: «Fra det tidspunkt kan man si at pesten angikk oss alle sammen. Til tross for den overraskelse og uro som de alminnelige hendelsene hadde vakt, hadde våre medborgere inntil da levd sitt daglige liv som før, såvidt mulig. Og slik ville det uten tvil ha fortsatt. Men da byens porter var blitt lukket, oppdaget alle, beretteren også, at de befant seg i samme båt og at en måtte innrette seg deretter».