Mer bistand til de fattige

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BISTAND: I en kronikk i Dagbladet 20. mars hevder Inge Tvedten fra Chr. Michelsens Institutt at «norsk bistand svikter de fattigste». Hans fokus er på de aller fattigste. Kritikken er innsiktsfull og en utfordring for oss i bistandsbyråkratiet: Hvordan kan vi bidra til bærekraftig økonomisk utvikling, trygge omgivelser uten vold og undertrykking, likestilling og demokratisering av den politiske makten, og samtidig nå de fattigste med matvaresikkerhet, jobbmuligheter, helse og utdanningstilbud?

Svaret er: Det kan vi ikke – ikke alene. I Mosambik utgjør norsk statlig bistand kun åtte prosent av den samlede bistanden, som igjen utgjør 14 prosent av landets samlede økonomi. Tvedten har rett i at det er behov for sterkere fokus på produktive sektorer og inntekt for de fattigste, det vil si jordbruk på landsbygda og den uformelle økonomien i byene.

Norge presser på for et slikt økonomisk fokus og støtter det gjennom bistand til energi- og fiskerisektorene, som også når de fattige samt gjennom budsjettstøtte til myndighetene. Uten nasjonal økonomisk vekst og en bedre fungerende stat kan ikke de fattigste forbedre sin livssituasjon.

Vi kan ikke og skal ikke gjøre alt. Ulike bistandsorganisasjoner må bli flinkere til å fokusere på det de er best til. Norske frivillige organisasjoner, som kanaliserer over 20 prosent av norske bistanden, må arbeide mer systematisk for de fattigste målgruppene. Internasjonale utviklingsbanker og private selskaper må i sterkere grad mobiliseres for investeringer i produksjon og infrastruktur. Dessuten skal vi bruke bistanden politisk for å påvirke de øvrige aktørene i utviklingslandene og internasjonalt til å arbeide for oppnåelsen av Tusenårsmålene, særlig fattigdomsreduksjon.

Tvedten vil at norsk bistand i større grad skal fordeles til de fattigste landene, målt ut fra menneskelig utvikling. De største mottakerne av norsk bistand i dag er Afghanistan, Det palestinske området, Sudan og Tanzania.

Det skyldes et politisk ønske om å bruke bistanden til fattigdomsbekjempelse, fredsbygging og statsbygging samtidig. Uten fred, ingen utvikling. Og omvendt. Den høye andelen til disse landene skyldes også at norske humanitære innsatsen er stor, og det er en innsats som når de aller fattigste.

Forslaget om mer bistand i form av overføringer direkte til de aller fattigste er godt. Norge satser på mikrokreditt til lokale entreprenører, særlig kvinner. Jeg er enig med Tvedten i at vi må forsøke med kontantstøtte direkte til de fattige, men det må styres av lokale myndigheter og institusjoner, ikke av den norske staten. Norsk utviklingspolitikk forsøker å nå minst to mål samtidig: Å redusere fattigdommen og bidra til løsning av våre felles problemer innen for eksempel global oppvarming. En vanskelig utfordring, men nødvendig og ikke umulig.