- Mer bitter på meg selv enn politiet

STAVANGER (Dagbladet): Fetteren stolte på politietterforskerne som sa han hadde fortrengt drapet. Han fikk tillit til dem, og ble overbevist om at han var gjerningsmannen. I ettertid er han mer bitter på seg selv enn på politietterforskerne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I intervjuet med Dagbladet er fetteren spesielt opptatt av å prøve å forklare det uvirkelige i at han avga tilståelse for noe han ikke har gjort. Han understreker gang på gang at han selv har hatt problemer med å forstå hvordan dette kunne skje.

Under samtalen snakker han om de ulike stegene i saken som utviklet seg til et mareritt for ham.

Om Birgitte

- Vi vokste opp i samme nabolag, vi var i samme omgangskrets. I tillegg var hun et jevnaldrende familiemedlem. Vi har alltid kommet godt overens, jeg har utelukkende gode minner om Birgitte.

Om ryktene

Kort tid etter drapet var fetteren inne til to vitneavhør. Han følte seg mistenkt, og opplevde rykteflommen og medias interesse for ham.

- Jeg kom til lensmannskontoret i den naive tro at jeg skulle i et helt ordinært vitneavhør. Jeg møtte en hyggelig etterforsker, og fortalte som best jeg kunne hva jeg husket fra den kvelden. Jeg syntes ikke det var vemmelig å snakke om dette. - Dagen etter snudde avhøreren plutselig om og stilte det ene kritiske spørsmålet etter det andre. Det overrumplet meg. Etter den dagen følte jeg at avisene skrev om meg mellom linjene. Kamerater tolket artikler på samme måte.

Om pågripelsen

Politiet ba fetteren og kjæresten komme til vitneavhør på Stavanger politikammer lørdag 8. februar 1997. På politikammeret tok en annen etterforsker med seg kjæresten opp en etasje.

- Det gikk så fort. Jeg fikk ikke tatt farvel med henne, sagt at «vi snakkes etterpå». Det fikk stor betydning for meg seinere.

- Da jeg kom inn til Stian Elle som skulle avhøre meg, fikk jeg nemlig beskjed om at jeg var siktet. Jeg ble isolert og fikk ikke snakket med kjæresten min. Det gjorde utrolig vondt at jeg ikke hadde fått sagt noe til henne.

Om avhørene

- Tidlig begynte de å gi inntrykk av at de hadde bevis mot meg. Samtidig sa de at de trodde på at jeg ikke løy. De mente jeg hadde hatt hukommelsestap, og at jeg med den rette innsatsen kunne få det fram igjen i minnet.

- Jeg ville samarbeide mest mulig for å oppklare misforståelsen. Jeg godtok ikke politiets teorier til å begynne med, men jeg var livredd. Jeg hadde problemer med å si dem imot. Jeg ville gjerne vise at jeg var en hyggelig gutt, og ikke et drapsmonster.
Jeg ble stadig mer viklet inn i Elles tankemønster. Å sitte på cella taklet jeg overhodet ikke. Der hadde jeg bare blyant og papir, og et vindu å se på. Der så jeg snøen som smeltet, og de første vårblomstene som tittet fram. Det taklet jeg dårlig. Derfor ble jeg heller sittende til langt ut på ettermiddagene i samtaler med Stian Elle. Gradvis gled jeg inn i hans tankerekker. Jeg begynte å tro at jeg kunne ha gjort ting jeg ikke selv husket. Jeg ble stadig påminnet om at de hadde beviser for at det var meg.

Om tilståelsen

Etter 14 dager i avhør med Elle skrev fetteren under på sin første formelle tilståelse. Her skildrer han i detalj hvordan drapet ble begått.

- Hele innledningen i det første avhøret er Ståle Finsals (etterforskingslederen) ord, som jeg seinere har tatt med meg. Stian Elle spurte hele tida hva jeg tenkte og følte i de ulike situasjonene jeg skildret. For meg var dette fantasier. Vi satt kameratslig og teoretiserte oss fram til hva som hadde skjedd. Det er bare en serie med logiske resonnement i tilståelsen. Jeg svarte det som virket sannsynlig på Elles spørsmål. Hvis han påpekte logiske brister, så tilpasset jeg det ut fra ren logikk.

- Jeg forsto at det var viktig at jeg tilsto. Elle fortalte meg at han hadde avhørt Varg Vikernes, og at gutten fikk streng straff fordi han ikke tilsto. Han sa til meg: «Varg Vikernes er en god gutt akkurat som deg. Men slik blir han ikke framstilt i media.»
- Jeg fryktet jeg ville bli sett på som ham. Jeg var sikker på at jeg ville bli dømt uansett, og at jeg ville tjene på å tilstå. Jeg torde ikke si sannheten til de sakkyndige heller. Jeg var livredd jeg skulle få sikring i tillegg hvis jeg sa at jeg ikke husket det.

Om tilbaketrekkingen

- Jeg skiftet mellom å tro og tvile. Var helt rådvill. Så satte jeg meg ned, lette etter holdepunkter som kunne underbygge det jeg lurte på. Jeg spurte om de hadde tekniske bevis i min søken etter svar. Jo mer jeg tenkte på det, følte jeg at det var situasjoner med kamerater og kjæresten min jeg hadde bilder fra. Jeg har aldri sett for meg Birgitte i disse bildene.

- Tvilen som oppsto er noe av det jævligste jeg har opplevd. Det gnager folk sund å sitte slik. Jeg var så desperat. Jeg ville bare ha svar, hvis svaret var at jeg hadde gjort det, var det bedre enn å leve i uvissheten.

Om domfellelsen

I Karmsund herredsrett 27. november 1997 ble fetteren dømt til 14 års fengsel for drapet på søskenbarnet.

- Da rettssaken startet, trodde jeg at jeg skulle bli renvasket. Jeg ble mer og mer skuffet, jeg oppdaget at mange ikke trodde på meg. Arvid Sjødin sa hele tida til meg at jeg ville bli frikjent i alle fall. Det var han ikke i tvil om. Dagen før dommen falt, var Sjødin og advokat Gunnar Helgevold hos meg i fengslet om kvelden. Jeg fortalte dem at det er bedre at dere gir meg en på trynet nå, enn at jeg blir slått knockout i morgen. De sa at dette går bra. De var ikke i stand til å gi meg en klaps en gang, de kunne ikke se at dette kunne gå galt. Domfellelsen var derfor et sjokk av dimensjoner.

- Jeg skjønner ikke den dag i dag hvordan jeg klarte å gå ut av salen på mine egne bein. Jeg brukte flere måneder på å komme meg.

Om støttespillerne

- Jeg har hatt utrolig gode støttespillere i venner og familie. Det samme må jeg si om advokat Arvid Sjødin. Han har gjort en god jobb, og vært en utmerket støtte da jeg var langt nede. Han tok kontakt da jeg følte meg ensom. Dette er litt av Sjødins væremåte. Han vekker positive tanker i folk. Jeg var aleine, men likevel ikke aleine.

Under lagmannsrettssaken har fetteren blitt forsvart av advokat Sigurd Klomsæt og advokat Erik Nadheim. Privatetterforsker Harald Olsen har vært oppnevnt av retten som medhjelper.

- De har lagt ned et utrolig godt arbeid både i forkant og under rettssaken. Det er et tankekors for meg: Hva med alle de som ikke har muligheten til å få slike ressurser? Det får meg til å tenke på Liland-saken. Skal det virkelig kreves så mye for å rette opp i feil i dette systemet?
- Trodde du på frifinnelse denne gangen?

- Jeg hadde helt mistet tilliten til systemet. Jeg fryktet at jeg skulle bli dømt på nytt. Etter rettsbelæringen til lagmannen var jeg helt knust. Jeg har alltid hatt et ønske om å tro at samfunnet fungerer. Det ønsket har jeg ennå ikke gitt opp.

- Innerst inne tror jeg at rettferdighet er overordnet alt annet. Det håper jeg også vil skje i denne saken.

<B>GRUBLER:</B> Fetteren har grublet mye over hva som førte til at han avga en falsk tilståelse. Han har problemer med å finne alle svarene.