Mer enn pizza

Kampen om Orkla kan minne om striden i Hydro mellom Sam Eyde og Marcus Wallenberg rundt første verdenskrig. I det ytre handler den om mektige menns ego og store penger, i utkantene øyner vi både politikere og fagbevegelse. Men egentlig dreier det seg om industriell makt og strategi.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kampen har allerede krevd sine ofre. Åge Korsvold i Storebrand ble malt i stykker mellom møllesteinene da han skiftet allianse fra Orkla til RIMI. Jens P. Heyerdahl kan bli den neste. I bakgrunnen lurer viktige næringspolitiske prinsipper: Skal Orkla styres av ledelsen eller av eierne? Bak det igjen dreier det seg om forholdet mellom makt og innflytelse i matkjeden. De store distribusjonskjedene har økt sin makt gjennom tilnærmet monopol på sluttmarkedet. Nå vil de kontrollere produksjonen. I skyggen øyner jeg dessuten det nasjonale spørsmål: Skal norsk matvareproduksjon være under norsk kontroll og ledelse?

  • Under konsernsjef Jens P. Heyerdahl er Orkla blitt en suksesshistorie uten sidestykke. Selskapets verdier har økt jevnt og trutt fra år til år, han har fusjonert og kjøpt, og omgjort det gamle gruveselskapet til en dominerende matvareprodusent i Norge og Norden. Samtidig inngår det i Heyerdahls visjon for Orkla at det skal spille en rolle som investor og finansiell strateg i utviklingen av et norsk styrt næringsliv.
  • Fusjon, kjøp og salg av bedrifter er det kapitalistiske systems renovasjonssystem. At Orkla før eller siden måtte oppdages som et mulig bytte for de nye kapitalistiske renovatører, må ha vært Jens P. Heyerdahls mareritt. Derfor har han bygd opp et beskyttelsesvern som skulle gi trygghet og stabilitet både for ledelse, ansatte og eiere. Men all erfaring tilsier at et slikt vern ikke varer evig. Når han angripes offentlig nå, er det fordi mange mener han har gått for langt. Det har heller ikke vært noen fordel for ham at han har inkludert nykapitalisten Kjell Inge Røkke i forsvarsverket.
  • Ytre sett skulle man tro at alle eiere er vennlig stemt overfor et selskap som går godt. Men folk som Christen Sveaas og Stein Erik Hagen mener selskapet har verdier som ikke kommer til uttrykk i aksjekursen. Da er det fristende å slakte. Det gir ferskere varer enn pizza og spekepølser.

Men hvis det er slik, er det neppe noe å si på at selskapets leder prøver å mobilisere forsvaret. Heyerdahl har nok åpnet flanken med en del private trekk innenfor selskapets rammer. Man kan også undre seg over at han ikke skaffer seg en posisjon til å begrunne sine handlinger framfor å forsvare dem. Men det kan da ikke være kritikkverdig å bruke nettverket han har bygd opp? Nå brukes nettverket mot ham. Jo mer nettverk, desto mektigere blir han. Men jeg kan ikke fatte at det er noe illegitimt ved det han gjør.

  • I det hele tatt: Så sant han har brukt lovlige og etisk holdbare metoder, er det vanskelig å kritisere en konsernleder for at han er blitt for mektig. Rammeverket for næringsvirksomhet er jo utformet av storting og departement og gjelder for alle. Skal han kritiseres for at han er dyktig? Det er heller ikke rimelig. Er han blitt for egenmektig? Kanskje, men i så fall er det opp til styret å ta ham ned i størrelse. I siste instans må eierne godta det eller endre det. Vi ser nå at det er ulike vurderinger av dette mellom det tidligere styret og det nåværende.
  • I kampen om den mystiske eierposten på nesten 10 prosent som ingen ennå har vedkjent seg, er det imidlertid fortsatt noen sammenhenger som vi ikke kjenner. Der retter mediene høyst velbegrunnet søkelys. Men rett sted for å oppklare dette er også først og fremst selskapets styre. Og der hersker nå den nye styreformannen Finn H. Hvistendahl som åpenbart er skodd for oppgaven. Han er kjent for å ha sans for de viktige detaljene.
  • Det underlige i denne striden er likevel at mens Heyerdahls motiver endevendes og vurderes av en uvennlig presse, er det ingen som interesserer seg for motpartens. Stein Erik «RIMI»-Hagen er selv en industriell arkitekt. Han har allianser til mektige svenske og nederlandske interesser gjennom detaljist- og grossistkonsernene ICA og Aholt. Kanskje tida er inne til å spørre om vi er tjent med at et utenlandskdominert selskap får vesentlig innflytelse på norsk matproduksjon gjennom et restrukturert Orkla? Hvis det er dette det nå står om, blir i hvert fall irritasjonen over Jens P. Heyerdahls mediestrategi av underordnet betydning.