Mer for pengene

Norge er blitt en høyrestat. Ikke noe annet parti har de siste tjue åra vært bedre til å gjennomføre reformer som ikke kan endres. Men høyrestaten er en konstruksjon med mange paradokser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ERNA SOLBERG

er pekt ut som Høyres neste leder fordi hun er klar, viljesterk og har bred støtte i partiapparatet. Men det finnes en mer politisk grunn til at hun er et naturlig valg. Som kommunalminister leder hun arbeidet med privatisering og rasjonalisering av sentrale offentlige tjenester. Som innvandringsminister har hun strammet grepet og uthult rettssikkerheten på en måte som selv Advokatforeningen advarer mot. Solberg representerer et nytt og målbevisst Høyre, et parti som skal gi velgerne «mer for pengene». Blir hun valgt til leder, har partiet langt på vei løst sitt historiske og ideologiske dilemma. Markedet vil endelig vinne over verdikonservatismen.

DA ARBEIDERPARTISTATEN

møtte veggen på begynnelsen av 80-tallet, var Norge et land med overskudd på regulering og kontroll. Gradvis har vi beveget oss inn i høyrestaten, hvor avregulering og privatisering er det store prosjektet. Det har gitt flere gode resultater, f.eks. et bredere medietilbud, fleksible åpningstider i varehandelen og innsparing i en del offentlige utgifter. Høyre har de siste 20 åra vært Norges mest effektive parti, målt i reformer og resultater.

SAMTIDIG ER

den nye høyrestaten preget av motsetninger og paradokser. Det som før var offentlig, er nå blitt privat, mens det som en gang var typisk privat virksomhet, er blitt offentlig. Privatiseringen krever et nytt og uoversiktlig kontrollbyråkrati, og skattelettene finansieres langt på vei med gebyrer. Høyres stolteste tradisjon - troen på det myndige individ og rettssikkerheten - uthules av samlebåndsbehandling av asylsøkere. Det er en grunnleggende endring i synet på det offentlige vi er vitne til. De politiske institusjonene skal omdannes til kjøpesentre med politikerne i rollen som senterledere.

HØYRES ANSIKT

er spesielt tydelig på den kommunale sektoren. En ting er at Erna Solberg vil slå sammen mindre kommuner for å oppnå fordelene ved stordrift. Her er det trolig en del å hente. Men hvorfor mener Høyre det er en kommunal oppgave å spekulere i finansmarkedet? Det er nemlig situasjonen etter at en rekke kommuner solgte sine energiselskaper og plasserte milliardene i aksjer og obligasjoner. Hvorfor er det viktigere å forvalte aksjefond enn å skaffe kommunens innbyggere en stabil og rimelig strømforsyning? Slik går det når ordføreren skal være konserndirektør.

PRIVATISERINGEN

av kommunale og statlige tjenester er mer tvetydig når det gjelder resultater enn det Høyre gir inntrykk av. Det er sjelden vi blir presentert for hele regnestykket. I boka «Den fragmenterte staten» peker forskerne Bent Sofus Tranøy og Øyvind Østerud på privatiseringens dilemma: «Fristilling, markedsretting og {lsquo}outsourcing' skal fremme effektivitet og begrense byråkratisk detaljstyring, men øker samtidig behovet for nye tilsynsorganer og kontrollformer.» Tilsynsvirksomheten er i seg selv blitt et uoversiktlig konglomerat av organisasjoner, ofte med avgrensningsproblemer til andre styringsorganer. Veksten i ny, offentlig kontroll svekker selvfølgelig det som måtte være av økonomisk gevinst i privatiseringen. For ikke å snakke om at Høyre går i spissen for å etablere et nytt offentlig kontrollregime.

DENNE TYPEN

dobbelt bokholderi er også synlig i skatte- og avgiftspolitikken. At store skatteletter kan finansieres av effektivisering og privatisering, er i beste fall en halv sannhet. Regnestykket går ikke opp uten nye former for skattlegging: økte avgifter, flere gebyrer og bortfall av offentlige tilbud. Fordelen med denne typen skatt er at den er fragmentert og rammer individuelt. På godt norsk heter det å gi med den ene hånda og ta med den andre.

HØYRESTATEN

er ikke en stat som til enhver tid styres av partiet Høyre. Partiets kraft ligger i at det i stor grad har erobret premissene for offentlig debatt og politisk handling. Arbeiderpartiet har i regjeringsposisjon avviklet sitt eget prosjekt og videreført Høyres, om enn med en større dose sosial samvittighet. Høyre har omfavnet norsk politikk i et mektig grep og vil ikke gi slipp.