Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Mer solnedgang enn «Ny Dag i Norge»

Halvor Elvik kommenterer den nye regjeringen.

NY REGJERING I DAG: Jens Stoltenberg viser stolt fram sine nye regjering. Foto: ERLEND AAS/SCANPIX
NY REGJERING I DAG: Jens Stoltenberg viser stolt fram sine nye regjering. Foto: ERLEND AAS/SCANPIX Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

|||
Det er noe litt ufriskt ved Stoltenberg III. Førsteinntrykket er at den er preget av nødløsninger.

De kommer aldri tilbake, heter det i boksesportens grunnlov. Det har heller ikke vært vanlig med comebacks i toppolitikken. I denne regjeringen er der tre comebacks i tunge poster. Sigbjørn Johnsen ble finansminister for andre gang. Grete Faremo ble krigførende forsvarsminister. Hun har tidligere vært både bistandsminister, justisminister og noen korte uker som oljeminister. Det tredje comebacket står Karl Eirik Schjøtt-Pedersen for som såkalt samordningsminister. Han har tidligere vært fiskeriminister, finansminister, og var statssekretær på statsministerens kontor.

Statsministeren styrker sitt kontors plass i kollegiet ved at Schjøtt-Pedersen nå får talerett i kollegiet, og i Stortinget. De første kommentarene før regjeringen trådte fram på Slottsplassen, handlet om gubber og forgubbing, og understreket alderen til Johnsen (59) og Faremo (54).

De velvilligste kommentarene framstiller statsministeren nærmest som en trygghetssøker som har satset på erfaring i en vanskelig tid.

Jeg synes det mest oppsiktsvekkende er at det er selve styringsørnen, Arbeiderpartiet, som har forvitret og pådratt seg rekrutteringsproblemer i toppen. Etter valget er det blitt klart at Ap-delen av regjeringen var en plimsoller der skipperen sto blankpusset ved roret og styrte, mens mannskapet under dekk pumpet for livet for å holde skuta flytende til etter valgdagen.

Helt sentrale støttespillere for Jens Stoltenberg som Bjarne Håkon Hanssen og Sylvia Brustad, hadde lenge før valget varslet at de ikke orker mer politikk nå, men ønsket seg over i, av alle ting, bank, finans og rådgivning. De to kan si så mye pent de bare vil om regjeringssjefen i sine avskjedsintervjuer, og det gjør de, men handlingen taler sterkere enn ordene. De forlater ham og hans kollektiv idet de har lykkes med det gjeveste av alt i politikken: å sikre gjenvalg, å vinne en ny periode.

Særlig tydelig er det når Hanssen slipper gjennomføringen av sin kongstanke, samhandlingsreformen i helsevesenet, i golvet på denne måten. Fra før har Stoltenberg stanset den politiske karrieren til en av sine mest lojale støttespillere, Karita Bekkemellem. Hun utsatte boka med sine avsløringer om det indre liv i Stoltenbergs krets til etter valget.

Det er vanlig med noen vaktskifter etter et vunnet valg, men forventningen er at utskiftningene skal signalisere ny satsing, styrke og fornying. Utskiftningene i Stoltenberg III sender helt andre signaler.

«Denne visjonsgreien» som Bush den eldre kalte det han hadde mest problemer med, trøbler det stadig mer til for Stoltenberg. I valgkampen var «full sykehjemsdekning» den visjonen han hadde å bidra med. I tillegg til å gjennomføre pensjonsreformen.

Utnevnelsene på de tyngste postene i Stoltenberg III er for så vidt i tråd med dette, men det varsler mer solnedgang enn en «Ny Dag i Norge».

Det hører med i bildet at før utnevnelsene i dag, måtte Stoltenberg tappe sitt kollegium for nestleder Helga Pedersen som ble parlamentarisk leder på Stortinget, og flytte den politiske potet Dag Terje Andersen som overtok etter Thorbjørn Jagland som stortingspresident.

Det røper at Stoltenberg bare har begrenset tillit til mannskapet som satt igjen i stortingsgruppen etter den forrige regjeringsdannelsen, og etter frafallet av de mange som ikke lot seg renominere. Det kan se ut til at begrepet «kretsen rundt Jens Stoltenberg» er viktig i forståelsen av statsministerens valg.

Det finnes mange politiske talenter i partiet, men statsministeren ser ut til å sky alle som kan mistenkes for å ha lojaliteter i andre potensielle maktsentra i partiet enn «kretsen rundt». Og da viktige deler av denne kretsen ga seg, valgte Stoltenberg å gripe bakover til sine tidligere kolleger i Gro Harlem Brundtlands regjeringer framfor å heise den neste generasjonen politikere som skal drive politikken etter at Stoltenberg trekker seg om noen år.

Plasseringen av Trond Giske i Næringsdepartementet framfor å gi ham utfordringen det blir å løfte fram samhandlingsreformen som Hanssen har sluppet i golvet, forteller noe om dette. Da statsministeren ble utfordret med forgubbingen på Slottsplassen, svarte han med å trekke fram utnevnelsen av Hanne Bjurstrøm til først visestatsråd for klimaforhandlingene, og så arbeidsminister etter toppmøtet i København i desember.

Men også Bjurstrøm hører til kretsen. Hun har ledet klimaforhandlingene til nå, og har arbeidet tett sammen med Stoltenberg selv, Jonas Gahr Støre og Erik Solheim i flere år. Hennes familiebakgrunn er dessuten minst lavadel i Ap. «Trygt» og «trygghet» gjentok Stoltenberg flere ganger i sin presentasjon av sitt nye mannskap med 10 kvinner og 10 menn. Det har han nok rett i, men følelsen av at velgerne ventet seg noe mer framtidsrettet og løfterikt enn en administrasjonsregjering, vil ikke slippe taket.

Risikoen ved Ap-delen av denne regjeringen er at den forvitrer partiet ytterligere og snevrer det enda mer inn til «kretsen rundt». Og der de som er sluppet inn i varmen, etter en tid følger etter Hanssen og Brustad inn i bank, finans og annet lukrativt næringsliv mens partiet utarmes enda mer.

Det er litt for mange i dette Ap-kollegiet som trolig ikke har så mye politisk etterliv ut over Stoltenberg III. De som skal arve Stoltenberg er først og fremst Trond Giske, Jonas Gahr Støre og kanskje Anniken Huitfeldt. Det er litt solnedgang også i Sosialistisk Venstreparti der Kristin Halvorsen forlater maktposisjon i Finansdepartementet for å ta seg av de av «unga våre» som er i skolealder.

Det framstår som en forberedelse til en planlagt avgang foran kommunevalget i 2011 til fordel enten for Audun Lysbakken som har fått ansvaret for barna utenfor skolen og for integrering av innvandrere i storsamfunnet, eller til fordel for Bård Vegard Solhjell som blir parlamentarisk leder på Stortinget.

Senterpartiet rokerer bare Liv Signe Navarsete inn i Kommunaldepartementet og Magnhild Kleppa inn i samferdsel. Sektorpartiet skammer seg ikke over å være akkurat det, og fortsetter som før. Det nye elementet i den rødgrønne koalisjonen er at SV som i forrige periode hadde ambisjoner om å være et breddeparti med fotfeste i Finansdepartementet, i denne regjeringen er blitt et sektorparti som Senterparti.

SV-sektoren er de myke verdiene. Det er et langt steg for partiet som ble født i smerte som «den tredje vei» i forsvars- og sikkerhetspolitikken.

KOMMENTERER: Halvor Elvik er kommentator i Dagbladet. Foto: Even Bast
KOMMENTERER: Halvor Elvik er kommentator i Dagbladet. Foto: Even Bast Vis mer
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling