Merket for livet

To søstre opplevde å bli utsatt for seksuelle overgrep gjennom flere år. De peker ut en betrodd familievenn. Her skriver storesøsteren om marerittet. På de neste sidene skriver jentenes mor og bror om hvordan overgrepene og politiets henleggelse rammet en hel familie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JENTAS HISTORIE:

«Inni meg er det fullt kaos. Kaoset raserer alt som heter egenverd, selvrespekt og sunn fornuft.

Samfunnet snakker om grunnleggende verdier og normer, men forfekter en grunnleggende dobbeltmoral. Det viktige er penger, mennesker er plassert i annen rekke. Bare se på lovgivningen. Hvitsnippforbrytelser har mye strengere strafferamme enn sedelighetsforbrytelser. Penger kan erstattes, men et menneske som er mentalt ødelagt, vil aldri kunne bli fullt og helt igjen. Det vil for alltid være stykkevis og delt.

JEG SKAL FORSØKE å beskrive hva jeg tenker, hva jeg føler og hva dette har gjort med meg som menneske. Hva jeg ønsker å oppnå? Jeg ønsker rettferdighet, at ethvert menneske faktisk må stå for sine handlinger. Jeg ønsker fred med meg selv, jeg ønsker å kunne klare å se min lillesøster inn i øynene igjen. Jeg ønsker å se moren min smile igjen, og at hennes øyne klarer å møte mine. Jeg klarer ikke å tilgi meg selv, jeg burde ha stoppet det som skjedde mye før. Jeg er så tom, omgitt av en kvalme som aldri slipper taket. Jeg leter etter ord, jeg leter etter følelser. Jeg har to øyne som kikker håpefullt mot himmelens stjerner, men jeg kommer aldri nærmere dette håpet om å befri min søster, mor og meg selv fra dette smertehelvetet. Likeledes trekkes jeg inn i mørket, hjertet mitt er så kaldt og så tomt. Alle følelser har alltid vært undertrykket, skjult og gjemt langt inni meg selv.

ALLTID HAR JEG undertrykket behov, alltid har jeg holdt sannheten for meg selv. Det gjør for vondt å snakke om det, men like fullt er det som har skjedd, overgrepene, en del av meg. Jeg kan plutselig begynne å gråte, da utfører jeg et av mine forsvinningsstunt. Andre ganger er det ingenting jeg vil mer enn nettopp å gråte. Likevel klarer jeg ikke å felle en eneste tåre.

Ofte ligger jeg og gråter i senga uten å vite hvorfor. Av og til fordi jeg ikke klarer å la noen bli kjent med den virkelige jeg. Jeg er tøff, hard, har bein i nesa, og er alltid den morsomme klovnen med selvironi, som alle kan le av om de vil. Det gjør det lettere for meg å omgås mennesker.

Jeg har gjennomgått en enorm personlighetsutvikling de siste par åra. Jeg klarer til en viss grad å slippe mennesker innpå meg nå. Jeg er en person med stor omsorg, jeg kan klare å takle andres følelser, men ikke mine egne. Jeg ville gjort hva som helst for mine nærmeste. De kalte meg Moder Teresa en stund, så jeg klarer å vise omsorg. Likevel klarer jeg ikke å snakke med venner om verken det jeg tenker eller føler.

SELV OM JEG ER blitt flinkere til dette de siste åra. Terapien har hjulpet meg til å åpne meg på en slik måte at jeg klarer å sette ord på følelser. Jeg vet nå hva jeg føler og kan sette ord på det. Jeg har begynt å tillate meg selv å føle igjen. Likevel føler jeg ikke at denne typen psykologhjelp kan gjøre meg til et helt menneske igjen. Jeg har ikke behov for å snakke med noen hver onsdag klokka 16, eller tirsdag klokka 12. Jeg trenger noen som stiller opp når behovet melder seg. Terapien har hjulpet meg slik at jeg har venner som kan stille opp på den måten. Jeg klarer å åpne meg nå. Pågangsmot, vilje, samt noen å snakke med er viktig for meg når jeg har et såpass kaotisk indre. Samtidig tror jeg at selvironien, og mine «litt utenom det vanlige»-sprell faktisk er en måte å skjule mine aller mørkeste følelser.

Da jeg var liten, var jeg ekstremt skeptisk til nye mennesker. Vi hadde en del rare mennesker på besøk, og jeg trakk meg alltid tilbake. Jeg kunne sitte timevis og bare betrakte menneskene. Så lenge foreldrene mine var til stede, var det helt greit. Jeg hadde et stort behov for trygghet. Jeg holdt alltid pappa, mamma eller en av søsknene mine i hånda offentlig, i hvert fall til jeg var 12- 13 år. Jeg trengte all den tryggheten jeg kunne få. Og begynte nesten å gråte når pappa pent spurte om jeg måtte holde ham i hånda hele tida. Jeg visste bare at så lenge jeg ikke var alene, så ville det ikke skje noe.

JEG ELSKET ALLE REISER vi dro på, bare familien. Jeg elsket å være med pappa på jobb. Jeg ville bare være der jeg visste jeg var trygg. Jeg var livredd for å være alene, jeg var livredd for mørket. Mamma måtte nesten tvinge meg til å dusje etter trening. Og fellesdusjen på skolen var et sant mareritt.

Jeg hatet min egen kropp. Jeg var 17 år første gang jeg ikke hadde joggedressen på stranda. Fremdeles har jeg problemer med å vise meg i bikini, men nå klarer jeg å gå i bikini uten at den store klumpen i magen vokser og vokser. Kanskje er jeg så glad i farger, nettopp fordi jeg ikke kan fordra alt som minner meg om barndommen. Det grå rommet ga meg ikke akkurat gode minner. Alltid har jeg undertrykket behov. Alltid har jeg holdt sannheten for meg selv. Det gjør for vondt å snakke om det, men like fullt er det som har skjedd en del av meg. Det gjør vondt å la være å snakke om det. Det verste jeg gjør er å snakke om selve hendelsene. Det har ingenting for seg. Men jeg prøver hele tida å finne ut hvordan overgrepene har farget meg, slik at jeg kan fri meg fra dette. Å lete etter barndommen i en alder av 20, det er ingen lek.

Jeg var en hard nøtt å knekke da jeg var liten. Jeg var livredd for at noen skulle se den stygge hemmeligheten min. Overgrepene var min egen feil, og alle ville hate meg om de fikk vite det. Fikk noen vite det, ville jeg enten bli drept av dem, eller av overgriperen selv. Jeg vet av erfaring at ingen er så tyst som et lite barn som tier av ren frykt. Jeg kan huske hvor redd jeg var. Jeg var livredd for at andre skulle få vite. Samtidig husker jeg hvor livredd jeg var mens overgrepene pågikk. Ei lita redd jente, helt alene i en seng, så redd at hun ikke klarte å felle en tåre før stillheten senket seg og hun hørte døra lukkes igjen. Leken tok brått slutt ved nattas frambrudd.

NATTA VAR INGEN VENN, den var fremmed. Like lite som jeg ønsket den, var den uunngåelig. Jeg kan ennå kjenne hvordan hjertet dunket og øynene visnet. Jeg husker hvordan jeg forlot kroppen min idet natta rullet over kroppen min. Etterpå kunne jeg tusle gråtende rundt i flere timer, eller bare ligge der og gråte meg i søvn. Jeg ble bare liggende der, jeg gikk liksom ut av kroppen min og bare lot alt passere. Omtrent som når man leser ei bok. Øynene dine følger linje for linje, uten at du får med deg et eneste ord. Det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg måtte bare finne meg i det som skjedde. Jeg hatet ham, jeg hatet natta og jeg hatet meg selv. Om dagen pleide jeg å henge playmofigurene mine. Det var min hevn mot dem, og mot ham. Jeg ønsket dypt at noen skulle se det på meg, så det liksom ikke var min feil, at noen fikk vite. Sånn at jeg slapp å dø, og sånn at ikke alle skulle hate meg.

Jeg begynte så smått å åpne meg etter at jeg begynte på malerkurs hos en lokal kunstner. Først var det veldig anstrengt ettersom mamma og pappa ikke var til stede. Men jeg merket at jeg klarte å slappe av rundt henne. Hun gjorde meg aldri noe vondt, og ga meg ikke skryt hvis hun ikke mente det. Hun var ekte og ville meg bare godt. Hun ga meg tilliten til voksne mennesker tilbake. Hun har betydd veldig mye for meg uten at hun vet det.

Etter malerkurset begynte jeg også å skrive, følelsene i meg begynte å våkne.

Jeg var blitt 15 år nå. Jeg var flink på skolen, god innenfor min idrett, jeg hadde mange venner. Diktene har vært veldig viktige for meg, jeg må skrive. Uten muligheten til å skrive ville jeg vært en tidsinnstilt bombe. Jeg skriver for meg selv, diktene er verken velskrevne eller gode, men de hjelper meg å huske hva jeg tenkte og hvilken følelse jeg hadde. Jeg kan lese dem og vite at min personlighetsutvikling går i riktig retning. Foreløpig klarer jeg ikke å dele noe av det jeg skriver med noen, kanskje blir dette et skritt i riktig retning?

JEG VISSTE IKKE at det jeg ble utsatt for, da jeg var liten, var det som ble kalt overgrep før jeg var 11- 12 år. Det kalles overgrep, men blir aldri gjort noe med. Vi hadde seksualundervisning på skolen. Først da forsto jeg hva «slimet» var, det var kalt sæd med voksne respektable ord. Dette fenomenet forekom visst mellom to mennesker som elsket hverandre. Ikke gjennom tvang og trusler om drap. Jeg hatet meg selv den dagen, jeg husker at jeg ikke kunne dra på trening, jeg satt bare på rommet mitt og gråt mens jeg prøvde å gjøre lekser.

Jeg er svært glad for at jeg fortalte om overgrepene til min mor. Etter å ha fortalt om overgrepene til en eldre venninne da jeg var full, overbeviste hun meg om at jeg måtte fortelle det til mamma. Venninnen min og jeg hadde en lang prat, hun ville ta meg med til et krisesenter, men det ville ikke jeg. Det tok lang tid før jeg fortalte om overgrepene.

Det foregikk en prosess oppi hodet mitt som jeg ikke vil oppleve igjen. Jeg vurderte selvmord, men fant ut at det var for egoistisk, det var i siste sekund. Jeg står i evig gjeld til min eldre venninne som brydde seg.

Jeg har ekstremt dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å hjelpe min egen søster engang. Jeg er eldre og burde klare å gi henne noen råd om hvordan alt kan bli bedre, men jeg makter ikke.

Overgriperen har fått ødelegge nok for meg, framtida er mi. Han tok kanskje fortida mi, men han får ikke ødelegge mer. Jeg kommer ingen vei med selvmedlidenhet. Jeg klarte først å se i familiealbumene våre etter at jeg hadde fortalt mamma om overgrepene, før ville jeg bare glemme. Etter at jeg fortalte det til mamma, har jeg ikke lenger prøvd å gjemme og glemme overgrepene. Jeg har konfrontert fortida mi. Jeg tror selv at det hjelper, men ikke akkurat der og da. Bare det å se bilde av de to minste med klovnesminke utover hele ansiktet og da huske mammas oppgitte smil og hvor godt vi lo. Det har hjulpet meg til å huske flere episoder som var gode.

Det hjelper å tenke tilbake og vite at også gode ting har skjedd. Kanskje er det nettopp derfor jeg er så glad i å fortelle historier om og om igjen? Kanskje har jeg derfor inntatt en rolle som gruppas klovn? Jeg liker at folk ler av meg, da slapper jeg av. Det verste jeg ser er folk som har det vondt og lider. Jeg kjenner så altfor godt følelsen, jeg kjenner deres sorg på kroppen.

Jeg var stiv, hard, og full av hat og sinne. Jeg savner barndommen. Savnet sitter som en kvalme et sted mellom hodet og mellomgulvet. Jeg var plaget av ikke å vite om det var flere enn meg i søskenflokken som var utsatt.

PLUTSELIG KLARTE JEG ikke mer, jeg måtte fortelle det til mamma. Engelens dødsstøt var et faktum. Ingenting ville bli som før. Jeg hadde lyst til å hyle høyt, slå, sparke, knuse noe, men mest av alt ville jeg, der og da, hoppe ut av et høyt vindu og aldri få vite at jeg landet. Jeg var livredd, både for mine egne følelser og mammas. Likevel ble jeg bare stående apatisk og gråte tett omfavnet av en selvbebreidende mor. Hennes skyldfølelse lyser i øynene hennes, det gjør så vondt å se.

Hadde hun visst om overgrepene, vet jeg at hun hadde gjort alt i sin makt for å stoppe det. Mamma har gitt oss så utrolig mye. Denne skyldfølelsen jeg har gitt henne, er det verste jeg har gitt henne noen gang, hun fortjener den ikke. Likevel klarte jeg ikke å holde det inni meg lenger. Jeg gråter og gråter og tenker og tenker på hvordan jeg kan gjøre dette bedre. Men jeg har ikke overskudd til å se noen løsninger.

Å FORTELLE DET til mamma har vært en enorm befrielse, samtidig er det den største påkjenningen jeg har hatt. Det er vanskelig å håndtere tanken på at folk vet. Jeg trenger ikke at folk synes synd på meg, eller at de har dårlig samvittighet. Det gjør om mulig ting enda verre. Jeg tror jeg trenger masse trygghet, tid, respekt, og masse kjærlighet. Av og til føler jeg meg bare helt tom. Så tom at den supersosiale jenta virkelig trenger tid til å være alene. Jenta som aldri er alene, men alltid ler sammen med andre, trenger en lang gåtur for å tenke.

Da jeg fikk vite at også min lillesøster var blitt utsatt for overgrep, klarte jeg ikke å snakke med noen på flere dager. Så langt nede har jeg aldri vært. Jeg kastet opp, og bare gråt. Hun som var så liten. Det var helt forjævlig. Jeg ønsket å være der for henne. Jeg som hadde lært meg å leve med dette. Tankene jeg hadde gjort meg opp, hele livsløgnen falt i grus. Jeg som trodde at jeg hadde passet på de andre. Hele forsvarsmekanismen jeg hadde bygd opp brast. Mamma ville at vi skulle politianmelde saken. Hun støttet oss, og presset akkurat nok slik at jeg gikk med på et avhør. Dette skulle være min måte å gi av meg selv. Min måte å si unnskyld til lillesøster, og min måte å stoppe mors smerte. Jeg sa til søsteren min før vi anmeldte saken og jeg skulle inn til avhør: «Ikke tenk på det, dette tar jeg.» Hun svarte med ord som får øynene mine til å flomme over bare ved tanken. Hun er bare god!

UNDER HELE AVHØRET satt jeg og kjempet mot tårene så det skulle være mulig å høre hva jeg sa. Hvordan tror dere det føles å sitte foran en fremmed mann og brette ut detaljer om ting som har skjedd mot din vilje. Ting som skjedde fordi du var livredd for å dø, du var så liten at du ikke kunne skrive engang. Sitte der og sette ord på bilder som rører seg oppi hodet ditt opptil flere ganger hver eneste dag, spesielt når du skal sove. De vender tilbake og voldtar deg igjen og igjen. Du vet aldri når de dukker opp, du vet bare at det ødelegger deg. Det er rett og slett helt jævlig. Hvorfor er det jeg som sitter igjen og føler meg skitten? Lillesøsteren min ble innkalt av en knakende kjekk kar med snus i overleppa. Kanskje er det lettere for et barn som har blitt utsatt for overgrep av en mann å snakke med en dame? Vi må tas hensyn til, vi er skjøre.

JEG VAR HELT KNUST da jeg fikk brevet om henleggelse. Det hadde gått nesten et helt år før vi fikk meldingen. Jeg føler meg bare så utrolig nedverdiget. Jeg blir så forbannet av å tenke på det. Du får ingen støtte, du har ingen troverdighet. Jeg blir overlatt til meg selv i vilt sinne.

Jeg vil ikke ha hevn, men rettferdighet. Fortjener jeg virkelig ikke engang muligheten til et oppgjør med fortida? Skal det ikke være en pris å betale for å ødelegge to små barn? Jeg ville latt ham drepe meg, så lenge jeg kunne stoppet overgrepene mot min søster. Jeg hater meg selv for at jeg ikke gjorde noe. Jeg har ikke et eneste godt råd til lillesøsteren min. Ingenting av det jeg gjør er godt nok. Jeg klarer ikke stille opp, vi bare forsvinner lenger ifra hverandre.

Jeg har sluttet å tro på rettferdighet. For meg virker det som alt er lov, så lenge ingen vet.»

ØDELAGT BARNDOM: «Jeg var helt knust da jeg fikk brevet om henleggelse (...) Jeg vil ikke ha hevn, men rettferdighet. Fortjener jeg virkelig ikke engang muligheten til å ta et oppgjør med fortida?» skriver jenta som forteller om sin ødelagte barndom.