Merkevaren Seierstad

Bokhøsten 2002 er skrevet i forretningskvinnen Åsne Seierstads tegn. Så kan forfatterkollegaene være så misunnelige de vil.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er langt fra noen selvfølge at Åsne Seierstads «Bokhandleren i Kabul» ligger på topp på salgslistene. På samme måte som forfatteren Ari Behn forførte Medie-Norge i 1999 med en mer eller mindre bevisst mediestrategi, er Seierstad på alles lepper etter hard og målbevisst merkevarebygging.

Høsten 2000. Åsne Seierstad reiser landet rundt med debutboka «Med ryggen mot verden. Portretter fra Serbia». Hun har dekket krigen i eks-Jugoslavia og opparbeidet seg et renommé som modig kvinnelig krigsreporter. Hun snakker om serbernes skjebne, og etter foredraget kan tilhørerne kjøpe boka. Det siste er Seierstads egen idé etter at bransjeavtalen har åpnet for distribusjon utenfor bokhandlernettet. Det betyr at forfatteren kan stikke bokhandlerfortjenesten rett i lomma. Seierstad er sin egen agent og forretningskvinne. Hun får oversatt flere kapitler til ulike språk, og tar dem med når hun er på reise i utlandet. Hun forhandler selv om oversettelser. Og hun ringer journalistene når hun har fått napp, slik at de kan skrive om det. Men det hjelper ikke nevneverdig for salget. «Med ryggen mot verden» trykkes i snaue 3000 eksemplar.

Høsten 2002. «Bokhandleren i Kabul» har nådd et opplag på 36000 bøker. Seierstad er programleder for TV-aksjonen, invitert til Ari Behns 30-årsdag og er gjest hos Fredrik Skavlan i «Først og sist». Det er knapt et menneske i Norge som ikke har hørt om henne. Hun har sin egen agent i Danmark som sørger for å få solgt «Bokhandleren i Kabul» til tolv land. Hva er det som har skjedd siden høsten 2000? «Bokhandleren i Kabul» er muligens noe bedre en den første boka. Men når ble dokumentarfiksjon fra Afghanistan etterspurt vare? Gjennombruddet skyldes at Seierstad endelig får betalt for hardt og utrettelig salgsarbeid. For den tidligere NRK-journalisten vet å posisjonere seg, og hun har kontakter nok til å få medietid. Seierstad sier knapt nei til én forespørsel. Hun portretteres i landets største aviser, hun går glatt fra flere tusen tilhørere i Bokbadet på Rockefeller i Oslo til en håndfull tilhørere på Sandvika eldresenter.

«Jeg er så lei av Åsne Seierstad,» mumler en norsk forfatter i øret mitt på en fest. Det er ikke en urimelig innvending. «Hun ødelegger litteraturen ved å hype seg selv på den måten hun gjør,» fortsetter han. Men der tar han feil. Som de fleste andre norske forfattere overlater han promoteringsjobben til forlaget. Det er ikke sikkert det er så lurt. For alle som har hørt og sett Seierstad, vet at hun har noe på hjertet. Og det er en sammenheng mellom budskapet og produktet. Slikt blir det merkevare av. Snarere enn å være misunnelige, burde kanskje norske forfattere lære noe av Åsne Seierstad og hennes utrettelige arbeid for å gjøre seg selv kjent.