Mesteren og hans tjener

Gjennom en halv mannsalder var det ingen som sto Knut Hamsun nærmere enn Gyldendals diktator Harald Grieg, en mann uten frykt, med en selvbevissthet uten lyte, «sjølve allmakta» i åndslivet, som Olav Duun forsiktig antydet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Grieg næret en grenseløs beundring for dikteren, hjemkjøpets redningsmann, forlagets største aksjonær og landets fremste kjendis etter Oscar Mathisen. Han ble mesterens fortrolige venn, rådgiver og tjener i alle livets store og små trivialiteter. Men Hamsun ordnet selv med diktningen. Han trengte ingen konsulent!

«- Gud, hvor du er en briljant Mand som sat med os og dængte Kort,» skrev Hamsun som også sto fadder for et av barna til Sigrid og Harald Grieg. Under nachspielet etter en nærmest kongelig dåpsmiddag drakk nobelprisvinneren vertinnens skål i champagne av hennes gylne sko, overnattet med snipp og slips i forleggerens egen seng og tok farvel etter frokost med en sjenerøs hilsen: «Han hadde ikke finere dyne, han Mack på Sirilund.» Det var nærmest lutter vennskap fram til 1941.

Som kjent endret krigen på mange ting, ofte på en brutal måte. Fortrolig vennskap ble lagt i grus. På Landvik gamlehjem satt i 1946 en olding som visste han var en «død Mand i Norge og Verden», som ikke hadde hørt et ord på fem år fra sin gamle venn Harald Grieg: Kan det være mitt «Landsforræderi»? Han bønnfalt om et svar, og fikk det da Grieg kom med den berømte erkjennelsen at det var få mennesker han hadde beundret så høyt, vært så glad i, men ingen hadde skuffet han dypere. «I en kamp på liv og død stod vi på hver vår side - og gjør det fremdeles.» Dette svei, ja, dette ble nesten tyngdepunktet i pappas tragedie, skrev en av Hamsuns døtre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne dramatiske skjebnekonflikten er blitt et av hovedtemaene i Nils Kåre Jacobsens magnifikke biografi om Harald Grieg og Gyldendal, skrevet både med spenst og nerve, men også med saklig distanse og dyp forståelse. Det legges ikke mer spennende kulturhistorie på bokhandlerdiskene nå til dags.

Jeg nærmet meg biografien med spesielt ett forsiktig spørsmål: Snakket de to herrene aldri om politiske spørsmål, om verdenspolitikken i de dramatiske 30-åra? Er det ikke nærliggende å tro at av alle mennesker ville Harald Grieg nettopp være den som kunne ha korrigert mesterens kurs mot stupet, mot landssviket? Eller betraktet han Hamsuns politiske utspill som «småtøv og koketteri», i likhet med framstående kulturradikalere? Dette er kanskje både naive og dumme spørsmål i dag. Korrigere Hamsun, hvor det var klare linjer i hans sympati for Quisling og Hitler, ja, hele hans reaksjonære samfunnssyn? Kunne et slikt forsøk bli en fare for Gyldendal med tanke på dikterens gullkantede papirer i hvelvet? Det var greit at han selv ordnet diktningen og heller ikke blandet seg opp i forlagspolitikken. Men hadde han noe imot en diskusjon om selve den politiske tidsånd? Ja, selv etter Hitlers angrep på Polen, okkupasjonen av Norge og Hamsuns famøse opprop: «Nordmenn! Kast børsa og gå hjem igjen», var herrene seg imellom opptatt av økonomien for gårdsdriften på Nørholm. Snakket de sammen som de gjorde under de dramatiske vårdagene i 1940, måtte de ha gått som katten rundt den varme grøten.

Grieg befant seg aldri i noe politisk tomrom. Ifølge Jacobsen var det likevel mange som den gang undret seg over hvor han sto i det politiske landskap. Han talte nødig om politiske spørsmål. Han sto sin bror, Nordahl, meget nær, selv om det etter hvert ble en avgrunn mellom dem nettopp på grunn av politisk grunnsyn. Nordahl Grieg var en like stor beundrer av deler av Hamsuns diktning som Harald, men han hadde gang på gang i aviser og sitt eget tidsskrift Veien Frem slynget ut fordømmelsen av Hamsun: Ingen europeisk dikter hadde mer åpent enn Hamsun bekjent seg til reaksjonen, til fascismens diktatur (1936). Harald Griegs nære venn, forlagets hovedkonsulent, Sigurd Hoel, var heller ingen novise i analysen og fordømmelsen av fascismens vesen og Hitlers frammarsj.

Men i kampen for etableringen av et norsk Gyldendal hadde også Grieg knyttet sterke bånd og trukket store veksler på de fremste representanter for Det frisinnede Venstre, Fedrelandslaget, Thommessen-dynastiet i Tidens Tegn osv. som representerte den andre og høyreorienterte front i åndsliv og politikk. Det er tidstypisk at forlagets nest største aksjonær, Johan Bojer, svarer på en enquete i forlagets julekatalog allerede i 1927 at det verste han vet er stortingsmenn og den historiske personligheten han satte høyest, var Mussolini! Hamsun er fortsatt på høyden: Det verste han visste: «At dø. Det skulde jeg bra gjøre hvis jeg ikke var nødt til det.»

Rett skal være rett: Grieg var en frisinnet mann, liberal, hans utgivelsespolitikk var romslig. Han svømte som fisken i vannet mellom kulturradikalisme og reaksjon. «Den komplette forlegger» skal åpenbart ikke drive med politikk, ta standpunkt. Å forsøke seg på å bli et slags politisk forsyn for Knut Hamsun var kanskje så tåpelig at det ikke engang er meningsfylt å stille det som historisk spørsmål. Grieg hadde mye å takke Hamsun for, ja, Hamsun-familien fikk sybaritten ut av Grini bare etter et kortere opphold. Godt å vite at Grieg aldri i sitt liv ble ferdig med sitt forhold til Knut Hamsun.