Mesterlige essays

Det er ting som tyder på at Vagant er i ferd med å opparbeide seg et tilsvarende ry som Profil. Kanskje vil framtidige litteraturhistorikere komme til å tale om Vagant-generasjonen på lik linje med Profil-generasjonen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Og gir man seg til å studere de estetiske posisjonene nærmere, og ikke minst den rollen de respektive tidsskriftene har spilt, er det snarere likhetene enn forskjellene som slår en i øynene - om vi ser bort fra en viktig utvendig forskjell, nemlig den at Profil i langt høyere grad var forfatternes eget tidsskrift. Mens profilistene kombinerte rollene som forfattere og kritikere, har vagantene, med noen få, betydelige unntak, bestått av litteraturvitere. Nå synes også dette å endre seg. Knausgård og hans kumpaner har bare vært litt seinere i avtrekket enn Vold, Solstad og de andre i Profil-kretsen var.

Selvstendig

Gjengen i Profil skrev om hverandre; de hadde ingen Brandes-figur i sin midte, ingen toneangivende kritiker som kunne fungere som pådriver og selvstendig talerør. Hvilke konsekvenser det har fått, kan man bare spekulere over, men at Vagants relativt frie stilling i forhold til forfatterstanden har bidratt til å styrke tidsskriftet som kritisk generasjonstalerør, tror jeg vi trygt kan regne med.

En av de som har medvirket til å gi tidsskriftet dets særlige profil, er Henning Hagerup - primus inter pares , men heller ikke han er en mann som aspirerer til rollen som sin generasjons Brandes, om ikke av andre grunner så i det minste fordi han ikke ønsker å stå fram som forkynner av noe bestemt litterært program. Overblikket og kunnskapsrikdommen har han imidlertid til felles med denne, og dessuten en litterær sensibilitet og en evne til selvstendig kritisk tenkning som medfører at han kan styre unna de fleste ideologiske skjær som kan få en lesning til å strande på fordommer og idiosynkrasier.

Overraskelse

Nå sender han ut et utvalg essays fra årene 1991- 98. Av disse er fire nyskrevne, og av de resterende er om lag halvparten hentet fra Vagant. I forordet takker han alle vaganter, gamle som nye. «You made me real», bekjenner han, og det er sannelig ikke så lite. Men «real» er faktisk et nøkkelord. Er det noe Hagerup for alvor markerer seg mot her, så er det alle forsøk på å forkludre skillet mellom «det reelle» og «det virtuelle» og alle teorier om at verden ikke er noe annet enn en tekst. At han i tillegg erklærer seg grundig trett av en selvrefererende diktning der all mening oppløses i en altomfattende ironis syrebad, hører med til det samme bildet og kan ikke annet enn hilses med glede.

De som måtte ha oppfattet Vagant-kretsen som en gjeng postmodernister og dekonstruksjonister, må belage seg på en overraskelse når de gir seg i kast med denne samlingen. Det gjelder i alle fall ikke for Hagerup, og i alle fall ikke for Hagerup anno 1998- 99, og alt i alt er det vel mer en blanding av moderne teorier og gjenopplivningsforsøk av ulike litterære tradisjoner, især den romantiske (noe à la det svenske tidsskriftet Kris), som kjennetegner Vagant.

Insisterende

Kledelig beskjedent (eller selvbevisst koketterende?) erklærer Hagerup i forordet at han ikke vil gjøre denne samlingen til «en dokumentasjon av alt jeg har måttet foreta meg - blant annet av tåpeligheter - innenfor den litterære offentlighet på 90-tallet». Hvilke tåpeligheter det her siktes til, vites ikke, men selv en så kritisk ånd som Hagerup har vel ikke alltid unngått å bli offer for det dilemma han selv advarer mot, nemlig at de intellektuelle «for fort og lett lar seg begeistre av nye og besnærende teorier, og at mange av dem ikke later til å ha et grundig nok definert verdigrunnlag som kunne gitt dem en bedre innsikt i implikasjonene av en del av de ideene de gir sin helhjertede støtte».

Det er nettopp forsøkene på å definere og fastholde et slikt verdigrunnlag som gjør «Vinternotater» til insisterende og interessant lesning - ikke minst fordi de blir gjennomført av en toneangivende kritiker som her gir uttrykk for nødvendigheten av at det gjenreises et krav om forpliktende engasjement kombinert med vidsyn og historisk bevissthet. Til dette hører det obligatoriske oppgjøret med de ideologiske «utskeielsene» på 70-tallet som han samtidig med rette peker på ikke var hele sannheten om dette forkjetrede titall, og likeledes en åpen innstilling overfor metafysiske og religiøse spørsmål. Med en av sine mange velplasserte formuleringer uttrykker han sine motvilje mot «den gjerrige ideologiske ortodoksien som nekter å anerkjenne seriøs refleksjonsevne og moralsk gehalt hos mennesker med et annet politisk grunnsyn enn det man selv innehar.» Implisitt ligger dette tolerante verdigrunnlaget til grunn for Hagerups mange lesninger, som spenner vidt - både i tid og litterær form: fra presentasjoner av den kvinnelige romerske lyrikeren Sulpicia til moderne barnevers, fra John Milton til Dag Solstad, fra Rochefoucauld til Herta Müller, fra Goethe til Bringsværd.

Lyrikeren

Alt i alt er det lyrikken som står Hagerups hjerte nærmest. Som diktfortolker hører han til våre aller fremste og mest innsiktsfulle - med en stor ballast av historisk kunnskap som gjør det mulig for ham stadig å trekke paralleller mellom eldre og nyere lyrikk. Fra tid til annen kan det likne rene kunnskapsdemonstrasjoner, og ikke alt som blir inndratt, virker like opplysende, som når han for eksempel trekker inn Descartes for å karakterisere Solstads satire over 68-erne i «Professor Andersens natt», for øvrig et av de beste essays i samlingen, et essay som i likhet med andre omtaler av romanen setter Solstads artikkel om den misforståtte mottakelsen i et underlig lys. Det eneste man kan undres over, er at komparatisten Hagerup unnlater å nevne Kierkegaards filosofi som et viktig referansepunkt i romanen.

Så velskrevne og perpektivrike de litterære analysene enn måtte være, så er det likevel framfor alt programessayet «Det gamle Europa» som påkaller størst interesse. Her opptrer Hagerup som advokat for klassiske dannelsesidealer som han med en velvalgt synekdoke nettopp betegner som «det gamle Europa», det vil si en humanistisk kultur som han betrakter som «barbariets og maktmisbrukets motsetning, ikke (...) som en forflatning, ufarliggjøring og borgerliggjøring av kunsten (...).» Her reiser Hagerup en advarende pekepinn mot en utvikling - både i intellektuelle og politiske miljøer og blant «vanlige» mennesker - der «en basal forståelse av umoderne fenomener som menneskelighet, erkjennelse og rettferdighet» er i ferd med å forsvinne. Som et skrekkens eksempel nevner han Baudrillards famøse uttalelse (i et Spiegel-intervju) om at Golf-krigen i realiteten ikke eksisterte.

Forfall

De postmoderne «utskeielsene» er én ting. Hagerups angrepsmål er langt bredere - nemlig det åndelige og moralske forfall i en tid da det nærmest eksisterer vanntette skott mellom det politiske og det litterære liv. Hagerups ærend er ikke å oppdra makten. Han vet like godt som jeg at en forstemmende kulturfattigdom råder grunnen på Løvebakken, og at det han selv og vi andre litterater driver og sysler med kan virke unyttig og betydningsløst i den store sammenheng.

Like fullt står han her fram som en energisk forsvarer av en humanistisk kultur der estetisk sensibilitet og kritisk tenkning går opp i en høyere enhet. «Den som både kan finlese et dikt og gjennomskue politiske strategier, er for meg en ekte representant for dette idealet,» erklærer Hagerup i et essay som etter mitt syn er et av de viktigste fra en litterats penn på år og dag - et essay som bør kunne gi støtet til en høyst påtrengende debatt om den humanistiske kulturens overlevelsesmuligheter ved inngangen til et nytt årtusen.

<B>HENNING HAGERUP:</B> En sentral skribent fra den såkalte Vagant-generasjonen.