Mesterskildrer av tyske traumer

- Günter Grass, hvordan reagerte du da du fikk se Der Spiegel med en forbitret litteraturkritiker-stjerne Marcel Reich-Ranicki på førstesiden, i ferd med å flerre den nye romanen din i to? - Jeg ble oppskaket. Oppskaket fordi et magasin med Der Spiegels opplysningstradisjon grep tilbake til en metode fra nazitida.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Fattet magasinet symbolbetydningen i sitt eget oppslag? Bruk av rå, primitiv makt for å fjerne en bok? - Det var bevisst. Man kan si mye om Der Spiegel, men ikke at redaksjonen er naiv. Den visste hva den gjorde.

Denne lille replikkvekslingen for å anskueliggjøre temperaturen i den tyske debatten da Günter Grass' roman, «Ein weites Feld», ble lansert i forfatterens hjemland i august i fjor, for øvrig på Goethes 246-årsdag. Da hadde jungeltelegrafen i mer enn ett år summet om et kommende «opus magnum» fra tysk litteraturs mest opplagte nobelpriskandidat, en roman som favnet de siste 150 års tyske historie, intet mindre.

Platte

Så kom boka. Og en murstein, en virtuost fortalt og omhyggelig sammenvevd parallellfortelling om tysk samling, både i forrige og inneværende århundre, landet svært politisk ukorrekt på det nye Tysklands for tida ømmeste tå, det tidligere Vest-Tysklands nedskriving, privatisering og overtakelse av det tidligere Øst-Tyskland. For Grass skildret gjenforeningen i 1990/91 sett med østlige øyne, og med den holdningen smakte boka atskillig beskere enn champagnen fra gjenforeningsdøgnet 3. oktober 90. Mange kritikere i vest fikk den i vrangstrupen, med påfølgende sure oppstøt.

- Jeg kunne selvsagt ha ønsket meg at angrepene og kritikkene ikke hadde blitt så politisk platte, og slett ikke skrevet av folk som ikke hadde lest hele boka, sier Günter Grass, og vifter fredelig med en snadde som oser av mange og opphetede drag. Han er som snarest i Norge for å bistå Gyldendal med lanseringen av den norske utgaven av «En lang historie» i Kjell Risviks oversettelse, en route fra København der han i helga mottok den meget prestisjetunge og pekuniært trivelige Sonningprisen.

- I takketalen etter Sonningprisen vedgikk du at slagene fra kritikken rystet deg, og som bilde brukte du en jaget bokser i ringen? - Jeg følte på et tidspunkt at jeg ble hamret løs på, og at folk hisset hverandre opp: «Tåler han den, tåler han én til før han segner om?» Men mottakelsen fra leserne var svært god, de lot seg ikke irritere, men ble tvert imot nysgjerrige. Særlig i det tidligere Øst-Tyskland, der folk, kanskje for første gang, følte at en vesttysk forfatter skildret gjenforeningen fra deres synsvinkel.

- Nå er det ikke første gang du utgir en politisk kontroversiell bok i hjemlandet. Du må like å vekke litt oppstyr?

Skeptisk - Du var skeptisk til hastverket i gjennomføringen av den tyske gjenforeningen, og påpekte blant annet at man burde utarbeide en helt ny konstitusjon framfor å la de nye østlige delstatene bli omfattet av den vesttyske. Har historien vist deg at skepsisen var berettiget?

- Jeg debatterer gjerne når reaksjonene er sakorienterte. Jeg er vant til kritikk, helt siden min første roman, «Blikktrommen» (1959), har det alltid vært kontroverser rundt bøkene mine. Men hver gang har selv de mest kritiske ytringene vært rettet mot boka. Nå var det som om jeg hadde begått en majestetsfornærmelse med min kritikk av gjenforeningen, sier Grass, med en munterhet som mer enn antyder at han er en mann uten anger.

- Jeg mener dagens realiteter overgår mine verste prognoser, kommer svaret kontant. Også fortsettelsen følger uten antydning til nøling eller triumferende tonefall:

- Reis til Berlin i dag. Du vil kunne fastslå at Muren gudskjelov er borte, men også at folk i Øst- og Vest-Berlin står med ryggen til hverandre. Slik er det i hele landet - I «En lang historie» skildrer du blant så mye annet et ekteskap mellom en privatiseringskåt entreprenør fra vest og en desillusjonert, godt voksen kvinne fra øst. Alle vil selvsagt tolke dette gledesløse ekteskapet som et bilde på gjenforeningen; det har sitt opphav i en tragedie og ender tragisk for ham. Men ikke for henne; og dette, pluss det at den siste setningen i boka bærer i seg en viss optimisme, gjør det mulig å spørre deg: Ser du håp for det gjenforente Tyskland tross alt?

- Vel, menneskene vil finne sammen på den ene eller annen måte, uavhengig av politikken. Det tar den tida det tar, men det kommer. Og den beslutningen om gjenforening som er tatt, kan naturligvis ikke gjøres om. Men det som er skjedd i Tyskland, er at vest har besatt øst, øst tilhører nå vest, og det vil få følger gjennom generasjoner.

- Et nytt tysk nasjonalt traume?

- Ja, og det vil vare. Vi har en skillelinje fra før i Tyskland: Mellom det katolsk formede Sør-Tyskland og protestantiske Nord-Tyskland. Riktignok ikke en befestet grenselinje, men en mental sperring mellom sør og nord. Nå har vi også fått den mentale øst-vest linjen som det må bygges bruer over.

Barbarisk


Forfatteren Günter Grass har aldri vært tilbakeholden med å slippe det politiske mennesket Günter Grass til orde, verken i bøker eller offentlig debatt. Han er sosialdemokrat, men forlot SPD i frustrasjon over hva han oppfattet som ettergivenhet overfor konservative krefter i blant annet økonomiske og innvandringspolitiske spørsmål. Oppfatter han demokratiet som truet av penge- og markedsmakt i Tyskland i dag?

- Jeg tror ikke det er et problem som bare angår Tyskland, begynner han. - Etter Sovjets og kommunismens sammenbrudd opptrer kapitalismen irritert, den savner sitt naturlige fiendebilde. Kapitalisme og sosialisme var fra det 19. århundre av fiendtlige tvillinger. Nå er den ene død, den andre faller tilbake til det barbariske tidlig-stadiet før det 19. århundre. Det vi opplever, er en renessanse for kapitalisme uten et liberalt menneskesyn, og det er forskrekkende, sier Günter Grass, og bedyrer at han ikke har noen ny bok under arbeid. Derimot, beretter han med begeistret viftende pipe, har han tatt opp igjen sitt gamle yrke som billedkunstner, og maler nå akvareller, hjemme i nærheten av Lübeck og på feriestedet på den danske øya Møn. Og i København henger raderinger og litografier utstilt, man bare i svart og hvitt og grått, for han kan ikke noe med å skjule svakhetene ved hjelp av friske farger, forklarer han. Men det er enda en lang historie ...