Metallica på plate

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Kill èm All» (1983): Inspirert av pønk, Motörhead og den engelske bølgen av britiske heavy metal-band som kom helt på tampen av 70-tallet, satte Metallica sammen sin egen ekstreme form for hardrock. Plata har definitivt tålt tidas tann. «Ride The Lightning» (1984): Av mange regnet som en liten nedtur, men plata viser i realiteten et band som tar kjappe klyv videre. Albumet står som en påle. «Master Of Puppets» (1986): Den siste plata med bassist Cliff Burton som dør kort etter bandets første Norgeskonsert. Aggressivt som få og slett ikke bra for nakkevirvlene. «...And Justice For All» (1988): En meget omstridt plate blant fansen. Mange mener den er produsert i hjel. Et slags thrash metalens mesterverk og rekviem på samme tid. Balladen «One» omtales som et svik mot sjangeren, og genistreken er da også Metallicas første skritt på vei mot multimillionsalg. «Metallica» (1991): Dystert og melankolsk. Bandet kombinerer kvalitet med klar kommersiell appell, og skriver i tillegg en uslåelig hitlåt i «Enter Sandman». Skiftet i stil fører til at Metallica med ett har 15 millioner platekjøpere for sine føtter. «Load» (1996): Metallica velger å gå tilbake i tid. Plata bærer preg av medlemmenes sans for band som AC/DC og Thin Lizzy. Stilarter som boogie og country er også representert. Plata er streitere og mindre komplisert enn det Metallica-fans flest kan tåle.