Michael på korset

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ET DØDSSIRKUS uten like har rullet over verden. Vi sitter igjen matt og fortumlet. Hva traff oss så hardt? Vi vet i det minste hvor det traff. I hjertet. Jeg ble selv rammet. Gråten i halsen, tårene i øynene, sjokket over selve tragedien, det plutselige savnet etter en artist man egentlig ga opp tidlig på nittitallet, da musikken og mimikken hans stivnet til en ren påstand om storhet. The King of Pop. En enorm, grotesk reklamestatue på elva Thames. Et tabloidmonster på vill flukt fra seg selv.

Så skjer det samme som med Elvis og Diana: Millioner av ikke-fans overraskes av sin egen sorgreaksjon. Mange av oss ante ikke at vi var nære venner av Michael. Eller medlemmer av Jackson-familien. Ikke før tirsdag, da minnemarkeringen åpnet tårekanalene – selv foran en flatskjerm i en annen verdensdel, med sola inn i stua. Stillheten og intimiteten var overveldende. Først etterpå ble man ubehagelig klar over paradoksene som hadde hopet seg opp under hyllesttalene:

Et lysende forbilde som aldri ble fornøyd med sitt selvbilde. En afroamerikansk helt som kirurgisk fjernet alle «negroide» trekk (så han til slutt knapt liknet et menneske). En borgerrettsforkjemper som aldri tok politisk stilling eller initiativ i noen prekær situasjon (slik James Brown gjorde med bravur på sekstitallet). En humanitær velgjører som sløste bort millioner på et isolat forkledd som fornøyelsespark. En «lover of life» som holdt alt normalt liv på trygg avstand med smertestillende medikamenter. En voksen mann som kommuniserte bedre med aper, slanger, Disney-figurer og tiåringer enn med jevnaldringer. En kjærlig far som også delte seng med andres barn – til de anmeldte ham. Kort sagt en mann så uvanlig, så forskrudd, så hinsides alle magemål og normsett, at minneseremoniens mest malmfulle taler måtte proklamere for avdødes barn at «there wasn’t nothin’ strange about your daddy.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å PÅPEKE PARADOKSER, selv de mest åpenlyse, er en kritisk, analytisk, distansert øvelse som ikke kunne stått Michael Jackson fjernere. Han var ikke bare amerikaner, entertainer, nyrik og uutdannet – og dermed allerede suspekt for kultureliten. Han var en fanatisk dyrker av fantasier, en kitschkonge i sitt eget rike, en sentimental svermer som strødde sukker og juggel så hele verden ble harmløs. Alle kritikere anerkjente Michaels artistiske geni, men langt færre hans estetiske dømmekraft. Som NRKs ekspertkommentator Håkon Moslets utbrøt straks etter minneseremonien: «Det var mer smakfullt enn ventet.»

Men de globale masser som har gjort Michael til folkekongen av pop ønsker ikke å ha god smak, men å være et godt menneske. Og det gode menneske er et følelsesmenneske. Michael opplevde alt med hjertet og hylles for det. Dementiet av hans «strangeness» mottok den største og mest spontane applausen under minnemarkeringen. Fordi familien og fansen elsker løgner og glansbilder som kan dekke over skyggesidene? Nei, fordi de elsket Michaels smil og latter. Ikke overmennesket, men det allmenneskelige. Godheten. Naiviteten. Barnet i oss alle. Det søte og skjøre som trues av en kynisk og manipulerende omverden. «What was strange was what your daddy had to deal with.»

GODHET OG SKJØRHET. Det er de to egenskapene som skiller virkelige ikoner fra vanlige dødelige kjendiser. Verden er på fornavn med flere popstjerner i Michaels generasjon: Madonna, Prince, Bono, Sting. Ingen av dem kunne falt død om med samme hjerteskjærende drønn i kulturlandskapet. De virker for oppegående. De har kontroll. De skaper ikke nærhet, påkaller ikke medfølelse og omsorg. Skulle du hevde at Jacksons godhet er oppblåst, at hans eksempel heller burde avskrekke, ville det bare styrke fansens beskyttende hånd over mobbeofferet. Når helten ikke brukte hodet, var han ikke for dum, men for god for denne verden.

Som sin lidelsesfelle Elvis. Pop- og rockekongen deler skremmende mye, både i biografi og psyke. Jacksons egenkomponerte «Heartbreak Hotel» (1980) er tekstmessig like mørk og fortvilt som rockekongens klassiker med samme navn. Og begge står i gjeld til den ultimate kjærlighetsmartyr. Siste klipp i filmkavalkaden under minneseremonien viste ikonet stående i dramatisk taushet. Han blotter ribbeina, hiver etter pusten. Håret er langt, klærne vide og hvite, armene utstrakt til sidene. Ingen tvil om hvem det forestiller. Helten og offeret. Mannen på korset. En drøy positur som popunderholdning. Jeg forstår Jarvis Cocker, britpopens skarpeste hode, som stormet scenen i spontan protest da Frelseren Michael lot de små barn komme til seg.

DEN KORSFESTEDE MICHAEL kan imidlertid beskues i en mer ukjent, men desto mer talende versjon. I filmen «The Wiz» (fra 1978, basert på «Trollmannen fra Oz») spiller han et komisk og elskelig fugleskremsel som blir ydmyket av kråkene. Han må henge og synge og underholde dem uten stans: «You can’t get outta the game…» Hans eget stjerneliv fra tiårsalderen, visualisert som et barns mareritt? Lille Michael var på turné eller i studio, ikke på skolen. I filmen drar fugleskremselet opp filosofiske sitater fra sin papirutstoppede kropp som alle handler om kunnskapens makt. Kråkene flirer og hyller ignoransen, men klovnen med det store hjertet blir befridd og drar på jakt etter en hjerne. Mot slutten av historien, etter mange prøvelser, skjønner han at han allerede eier det han søker. Blant annet vett til å innse at suksess og berømmelse er illusoriske verdier…

Så kan vi spørre mer enn trollmannen kan svare: Hva om megastjernen med hatten og munnbindet – som faktisk ofte stakk innom bokhandlere i LA – hadde fått ordentlig skolegang og utdannelse? Hva om han hadde fått lov til å reise ut av bobla, møte andre enn Liz Taylor og Diana Ross, fått andre utfordringer enn enda en gang å lage verdens dyreste musikkvideo? Ville han oppnådd bedre balanse mellom hjerne og hjerte, fornuft og følelser? Hadde vi unngått fem-seks ansiktsoperasjoner, et par uoverveide ekteskap, gjentatte overgrepsanklager og flere års avhengighet av Demerol? Ville han fortsatt levd? Spørsmålene drukner i larmen fra en million ipoder som spiller «We Are The World», «Billie Jean» og «Don’t Stop Till You Get Enough». Michael Jackson er død, men entertaineren er dømt til å henge på pålen for alltid.