Middagshøyden

Det er ingen bedrift å bli 50 år.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Og alternativet er som kjent verre. Men når jubilanten er Norges statsminister er dagen likevel en god anledning til å gi en nøktern tilstandsrapport. Den viser for Jens Stoltenberg, som for de fleste 50-åringer, at de fleste og beste åra ligger bak ham. Det er bedrøvelig, men slik er det. Han er definitivt senior. Selv om alle som er eldre enn Jens Stoltenberg fortsatt vil vurdere ham som en ung mann, er han ikke det. Da Fafo-forsker og tidligere statsråd Gudmund Hernes for få år siden kom tilbake til hjemlandet etter noen år som UNESCO-direktør i Paris, konstaterte han at en av de vesentlige ting som hadde skjedd i hans fravær var at Jens Stoltenberg hadde fått gråstenk. Da Hernes dro til Paris var en slik tanke nesten utenkelig. Men toppledervervet i Det norske Arbeiderparti og statsministerjobben krever sitt. Og måtte Gud og Martin Kolberg forby ethvert påfunn om farging av håret. En slik avsløring ville sendt den blondinefargede Siv Jensen rett i statsministerstolen.

Jens Stoltenbergs bedrift er nemlig ikke å bli 50, men ikke å ha flere grå hår enn han faktisk har og at han etter eget utsagn sover godt om natta. For i sin jobb er han kringsatt av fiender. Han angripes av opposisjonspolitikere av alle slag, interessegrupper, partifeller, ungdomspolitikere, politiske rivaler og ikke minst fra folk han selv har bidratt til å sette til side, dem det ikke var plass til på den videre ferd, dem han har takket av for lang og tro tjeneste. Men han er tilsynelatende usårlig. Han sover godt om natta.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han må ha arvet sin fars sinnsro. Det fortelles om Thorvald, da han var utenriksminister, at han kom altfor seint til et møte i departementet med representanter for ideelle organisasjoner. Da han slentrende ankom UD ble han av møtt av en embetsmann som høflig fortalte at møtedeltakerne for lengst var kommet. De satt og ventet på ham inne på et møterom. Thorvald innrømmet forglemmelsen, men ble ikke det minste stresset, atskillig mindre enn embetsmannen som bekymret seg for om ministeren visste hva han skulle si til de grundig forberedte gjestene.

«Kan vi ikke bare spørre hvordan de har det?»

Når historien skal gjenfortelles må man legge vekt på den stoltenbergske, slappe diksjon. Det er en familiesvakhet. Jens Stoltenberg har bare delvis klart å kamuflere at han også på dette punkt har arvet fra sin far. Men i frykt for å bli like snøvlete i talen som sin far har han kompensert med å bli svært poengtert. Og med sitt arvede fravær av nerver, sin arvede evne til å skimte livets lyse sider og sin humoristiske sans har han blitt en svært god taler. Jeg mistenker ham også for å ha spionert på Thorbjørn Berntsen under dennes velmaktsdager. Når han gestikulerer med begge hender og hamrer inn poengene, først til venstre for talerstolen og så til høyre, samtidig som han rister kraftig på luggen som nå er kraftig beskåret, skaper det liv og humring i enhver forsamling.

Slik har han nådd toppen. Slik passerer han middagshøyden. Og slik har han åpenbart ambisjoner om å fortsette en periode til.