RIVER KADHAFI I FILLER: En opprørssoldat river en Kadhafi-plakat i filler. Nå går diktaturet også mot slutten. Foto: BOB STRONG/REUTERS
RIVER KADHAFI I FILLER: En opprørssoldat river en Kadhafi-plakat i filler. Nå går diktaturet også mot slutten. Foto: BOB STRONG/REUTERSVis mer

Middelhavsdrømmen

Middelhavet er endret for alltid med revolusjonene i Nord-Afrika. Europa har en drøm som med vansker kan virkeliggjøres.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MUAMMAR KADHAFI er ferdig i Libya, men ingen vet hvor lang tid det vil ta før kampene er over, hvor mange som ennå må bøte med livet og hva som blir den endelige regninga for det folkelige opprøret. Ingen kan ennå si hva slags politisk regime og hva slags samfunn som vil vokse fram fra denne revolusjonen. Men ingenting blir som før i Libya.

Dette har vært året - og vi skriver ennå bare august - da Nord-Afrika har skiftet ansikt, gjennom revolusjonene i Tunisia, Egypt og nå Libya. Ingen vet heller hva slags politiske regimer og hva slags samfunn som vil vokse fram i Tunisia og Egypt. Men heller ikke der vil det bli som før, for det finnes ingen vei tilbake til de gamle autoritære regimene, som oftest legitimerte seg med arabisk nasjonalisme.

FELLESTREKKET ved de revolusjonære i alle disse landene er kravet om demokrati, ytringsfrihet og rettsstat - uten å bryte med arabisk kultur. Folkemassene reiste seg fordi frigjøringskampen mot koloniherrene ikke var nok, som Frantz Fanon hadde håpet, til å rive slavesjelen ut av deres sinn. Det måtte en ny revolusjon til for å fjerne de nye autoritære herskerne som sprang ut av frigjøringskampen.

Vi vet ennå ikke hvordan dette slår ut i de to siste landene i Maghreb, Algerie og Marokko, men de slipper ikke unna bølgene. Kong Mohammed VI er en av de siste som nå har anerkjent Overgangsrådet i Libya, men han gjorde det grundig ved å sende utenriksminister Taieb Fassi-Fihri til opprørernes «hovedstad», Benghazi, for å overlevere et brev fra kongen. Regimet i Algerie, en autoritær levning fra den blodige frigjøringskampen, som Fanon tjente, mot Frankrike, og som har opplevd en lang og blodig borgerkrig mot islamister, nøler ennå med anerkjennelsen. Lederne i Alger kan komme under ild fra to kanter, fra autoritære islamister og revolusjonære demokrater. Men de slipper ikke unna.

FOR EUROPA, for EU, er dette det største som har skjedd etter Jernteppets fall. Middelhavet skilte i nyere tid koloniene (eller hva man nå kalte dem) fra de europeiske kolonimaktene, og skillet mellom nord og sør for Middelhavet har vedvart til i dag. Brått åpner Middelhavet seg igjen, ikke lenger som ei grense, men som ei samferdselsåre for skip, handel, kultur, gjensidig sikkerhet og politisk samarbeid.

Havet binder sammen, det deler ikke. Sånn var det i riktig gamle dager. Handelen gikk på kryss og tvers. Fønikerne seilte på Middelhavet til dagens Spania og grunnla Cádiz. Grekere og romere krysset havet. Kartago, i dag i Tunisia, var ei stormakt i strid med Romerriket. Grekerne bygde det berømte biblioteket i Alexandria i Egypt. Det arabiske verdensriket lå rundt hele Middelhavet. Osmannernes verdensrike omfavnet det samme havet. Det foregikk ikke uten strid og krig, men Middelhavet var midten i deres verden. Sånn kan det bli igjen.

Følg oss på Twitter

Ikke overraskende ble sommerferien i år kort for de diplomatene og rådgiverne i EU som arbeider med Nord-Afrika da Kadhafi nærmet seg Den Tarpeiiske Klippen. Det samme gjelder nok i alle de søreuropeiske hovedstedene. EU har en drøm, som har fått en institusjon kalt Middelhavsunionen. Spania fant på dette samarbeidet. Frankrikes president, Nicolas Sarkozy, mens han hadde det halvårlige presidentskapet i EU, kuppet opplegget og fant på navnet Middelhavsunionen, som mot hans vilje måtte strekke seg fra Finland til Mauritania og fra Portugal til Syria for å bli betalt av EU. Formålet til Sarkozy var å holde Tyrkia utenfor EU.

NÅR HISTORIEN tar uventede vendinger kan også snåle vedtak få nytt liv og virkeliggjøre en stor drøm. Ved å fremme økonomisk, sosial og politisk utvikling i Nord-Afrika, som vil ta tid, kan strømmen av innvandrere til EU stanses. Tyrkia kan få en arena for sin nye utenrikspolitikk. Landet har spilt en nyttig diplomatisk rolle i både Libya og det også gjør i Syria. Syria kan snart oppleve det neste fallet av et autoritært regime. Ingenting vil vekke større glede i det som var fønikernes land, Libanon. For palestinerne ville et samarbeid rundt Middelhavet, med demokratiske, arabiske regimer som viktige deltakere og med stadig sterkere støtte fra EU, være det beste av alt. Israel, som ser seg som ei europeisk øy i Midtøsten, ville måtte forholde seg til helt nye omgivelser.

Følg oss på Twitter

MIDDELHAVDRØMMEN er en drøm, men også et mål, som med vansker, kan virkeliggjøres.