Midt i verden

Opprøret i Usbekistan skyldes ikke så mye fundamentalisme som fattigdom

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I århundrer lå Usbekistan midt i verden. Silkeveien fra Kina til Romerriket og seinere til middelalderens Europa gikk gjennom landet. Usbekistan ligger på samme sted, men nye handelsveier, politiske omveltninger og andre kulturelle orienteringspunkter i så vel Europa som i Usbekistan selv, gjorde det vakre landet om til et eller annet «Langtvekkistan». Med det desperate opprøret som startet for knapt to uker siden, blir vi igjen minnet om Usbekistans eksistens - og om at det politiske og økonomiske tyngdepunktet ble forflyttet med avslutningen av den kalde krigen. Usbekistan befinner seg igjen midt i verden, noe befolkningen lider under.

Etter innlemmelsen av Usbekistan i det russiske imperiet og særlig etter at det tidligere emiratet ble en republikk i Sovjetunionen i 1924, har Russland hatt en betydelig innflytelse i landet. Det gjelder den dag i dag. De økonomiske båndene innen det tidligere sovjetimperiet er også fortsatt sterke. Russland kjøper bomull og gull fra Usbekistan - og selger blant annet våpen. USA har likeledes sine vitale interesser knyttet til Usbekistan. Landet er alliert i «krigen mot terrorisme» og fikk som første av de tidligere sovjetrepublikkene amerikanske militærbaser. Også den moderne verdens velsignelse og forbannelse, oljen, spiller med når det gjelder de mektiges interesse. Kaspihavet, som delvis ligger i Usbekistan, huser enorme oljefelt og oljeledninger kan lett plasseres i landet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Både verdens eneste gjenværende supermakt og den fordums supermakten ser seg følgelig best tjent med stabilitet i Usbekistan. Det har landets diktator, Islam Karimov, visst å utnytte. Han anklager enhver opposisjon for å være islamske fundamentalister - og hva man bør gjøre med dem, er soleklart: «Slike mennesker må skytes i hodet!» tordnet han i en radiotale i 1998. «Hvis nødvendig, skal jeg skyte dem selv.» Så vel menneskerettighetsgrupper som representanter for det amerikanske utenriksdepartementet har rapportert om utstrakt bruk av tortur i landet. En mor som fikk igjen sin døde sønn fra fengselet, lyktes å få obdusert liket for å finne ut dødsårsaken. Det skal ha vært koking.

Opprøret startet ikke for to uker siden. Det har pågått lenge. En avgjørende hendelse fant sted i 2003, da myndighetene stengte grensa mot Kirgisistan i den multietniske, tett befolkete og lut fattige Fergana-dalen. Nesten alle familiene hadde slektninger på den andre siden av den kunstige grensa - den er en arv fra Josef Stalin, som søkte å sette de etniske gruppene opp mot hverandre for bedre å kunne beherske dem. Dessuten koster de fleste varene der bare halvparten av hva prisen er i Usbekistan. Det var i grensebyen Korasuv kampene sist helg foregikk. Der hadde befolkningen gjenoppbygd bruene, og byens myndigheter tillot både flyktninger og handelsmenn å reise inn i Kirgisistan. Det tålte ikke diktatoren.

Men er det så ikke en reell fare for at landet skal komme på islamistenes hender, dersom opprørerne vinner? Jo, sier den russiske eksperten på Sentral-Asia, Vitalij Naumkin, til Christian Science Monitor i går, «det er en viss fare for et islamistisk opprør i dette området, selv om de færreste usbekere er særlig troende. Det vi imidlertid ser, er en kombinasjon, der islam gir språk og ideologisk begrunnelse, men de virkelige årsakene er å finne i gammeldags sosial og økonomisk nød». En baker i Korasuv bekrefter dette: «Min far, som har arbeidet hele sitt liv, har sju og en halv dollar i pensjon i måneden. Jeg tjener ni.» Og ingen skal tro at prisnivået nødvendigvis er deretter.

Da Muren falt og den kalde krigen tok slutt, spådde mange at mer dyptliggende konfliktlinjer ville komme til overflaten og forårsake «krig mellom kulturene». Retorikken spiller også med i USAs «krig mot terror». Men det er noe enda eldre enn både Silkeveien og etniske motsetninger som gir drivkraft til opprøret i Usbekistan: forbitrelsen ved fattigdom, vanstyre, korrupsjon og urettferdighet. Den vil bare øke i takt med at man blir del av det globale informasjonssamfunnet. Det er viten og drømmer som skaper sprengstoff av fattigdom. Og fordi det også er informasjon og viten som danner forutsetning for en demokratisk utvikling, kan Vesten se langt etter den styreformen i Sentral-Asia, så lenge man setter olje og strategi foran grunnleggende menneskerettigheter.