Militær deltakelse i Afghanistan

Militær tilstedeværelse alene sikrer ikke stabilitet i Afghanistan.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når Norge nå sender seks F-16-fly for å bistå den internasjonale alliansen som under USAs ledelse fortsatt driver militære operasjoner i Afghanistan, er det all grunn til å være på vakt. Selv om hensikten er fortsatt kamp mot terror, er det stor fare for at vi deltar i operasjoner som undergraver framtidig stabilitet og sikkerhet i landet, og som svekker FNs muligheter for fredsskapende arbeid. Det er grunn til å spørre hvorfor Norge velger å bidra til stabilitet og sikkerhet i Afghanistan på nettopp denne måten.

Kirkens Nødhjelp mener at militær tilstedeværelse har vært og er nødvendig for å sikre stabilitet i Afghanistan. Situasjonen i landet er fortsatt ustabil og uoversiktlig. Men vi er bekymret over måten den fortsatte jakten på al-Qaida og Taliban faktisk skjer på, og at Norge deltar i denne.

De fleste afghanere er faktisk takknemlige for at Taliban og al-Qaida med sin massive undertrykking og meningsterror er borte fra maktens korridorer. Men de signaler Kirkens Nødhjelp nå mottar fra våre partnere, forteller at den militære alliansen i sin jakt på al-Qaida og Taliban-rester samarbeider med lokale krigsherrer som i stor grad motarbeider regjeringen i Kabul. Disse krigsherrene ser de legitime myndigheter som en trussel mot egen makt og innflytelse, og bruker derfor alle midler for å hindre at den får kontroll over utviklingen og sikkerhetssituasjonen. Det vanskeliggjør og hindrer gjenreisningen av den afghanske nasjonalstaten. Det har også hendt at grupper som er i konflikt med en annen stamme eller landsby, sier at de tilhører Taliban og al-Qaida - hvoretter det bombes!

Forsterke

Den internasjonale sikkerhetsstyrken ISAF, som FNs Sikkerhetsråd har installert i Afghanistan, er begrenset til Kabul. Hittil har det verken vært politisk eller økonomisk vilje til å utvide den til andre sentra, til tross for klare henstillinger fra president Karzai og internasjonale organisasjoner som er aktive i landet. Til og med FNs egne humanitære organisasjoner har bedt om et utvidet og forsterket FN-mandat. Men så lenge det ikke skjer, er det fare for at de lokale krigsherrene får monopol på utviklingen utenfor Kabul. Det styrker ikke akkurat den afghanske regjerings muligheter til å kontrollere situasjonen og føre landet framover. Norge må derfor intensivere sin innsats for å få en forsterket FN-innsats i landet.

Stabilitet

Men militær tilstedeværelse alene sikrer uansett ikke stabilitet i Afghanistan. Landet trenger en massiv gjenoppbygging. Av de 1,8 milliarder dollar som ble lovet for 2002, har bare omtrent halvparten blitt levert så langt. Mesteparten har dessuten ikke gått til de afghanske myndighetene som har ansvar for å gjenoppbygge skoler, helsevesen, veier, boliger, statsinstitusjoner, kommunikasjoner, landbruk osv. Rundt 90 prosent av midlene blir tatt hånd om av FN, Verdensbanken, Røde Kors og internasjonale hjelpeorganisasjoner (som Kirkens Nødhjelp). En slik fordeling vanskeliggjør sentralmyndighetenes arbeid. Afghanistan ønsker ikke å være et protektorat som administreres av FN og Verdensbanken, men den internasjonale responsen har til nå ligget farlig nær en slik modell. I denne sammenheng har Norge likevel vært et hederlig unntak.

Skjørt håp

Skal afghanerne endelig få leve i et land uten krig og nød, er det viktig at de snart ser tegn til bedring. Etter at al-Qaida og Taliban ble jaget på flukt og interimregjeringen overtok, begynte man å øyne glød i blikkene og en forsiktig optimisme. Om lag 1,6 millioner flyktninger vendte hjem i løpet av våren og sommeren. Men dersom Afghanistan igjen havner i det anarkiet vi har vært vitne til i mange år, kan sjansen til en konstruktiv utvikling være forspilt for lang tid. Vi ser et håp, men det er veldig skjørt. Nå foran vinteren mangler det matforsyninger, i verste fall kan fire millioner gå en sultvinter i møte. Hva skjer med håpet hvis hele lokalsamfunn drives fra jord og landsby på grunn av tørke? Hva skjer med frustrasjonen blant ungdommen hvis utdanningsmulighetene deres heller ikke nå realiseres? I over 20 år har den eneste effektive opplæring som er gitt i Afghanistan bestått av hvordan man løser problemer med våpenmakt. Bare dersom verdenssamfunnet gjør alvor av sine løfter om assistanse, kan vi sikre framtidig stabilitet i landet.