Millenniumskift på Post 3

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg er en mensendieckutdannet fysioterapeut som er svært fornøyd med mitt yrkesvalg. Jeg har vært heldig og har i over 30 år fått jobbe mest med forebyggende oppgaver blant de presumptivt friskeste av de friske: de yrkesaktive - rene og tørre mennesker som har visst å fremføre sitt ærend. Jobben min har forsøksvis vært å forebygge at muskel-skjelettplager skal føre enda flere i vår befolkning over i tidlig uføretrygd. Jeg har definitivt ikke klart det; antallet mennesker med muskel-skjelettplager bare øker - men mitt anliggende i dette innlegget er ikke å fremstille kurver og statistikk for å føre bevis for det.

For et par år siden førte livets omstendigheter meg inn på en annen vei. Ungene var flyttet ut, hunden var død, jeg hadde mye energi og fikk plutselig mye tid til overs. Og: Jeg hadde en kjær gammel tante på sykehjem i området der jeg bor.

«Kanskje de trenger meg der?» tenkte jeg. Og det gjorde de. Jeg fortsatte i min vante jobb, men tok vakter som pleieassistent av og til, mest helgevakter.

Derfor innledet jeg år 2000 på Post 3 på et sykehjem i en av våre bedrestilte bydeler sammen med Marianne og Karin, to søte unge pleieassistenter hvorav den ene hadde sin andre kveldsvakt i sitt liv. Vi var, som vanlig er i alle helger - også helgen som innledet det nye, sagnomsuste millennium - tre pleiere pluss en halv sykepleier på 27 i hovedsak svært syke og funksjonshemmede gamle pasienter som kalles «beboere», men som utfra min oppfatning er mer pasienter enn beboere.

Denne helgen, da IT-eksperter fikk tusenvis av kroner for å passe på at tallet 00 ikke skulle skape unødig trøbbel, arbeidet vi med disse gamle og syke, og jeg er faktisk glad for at ekspertene passet på oss alle, for hadde vi for eksempel ikke hatt vann denne helgen, hadde det blitt ragnarokliknende tilstander der vi løp mellom diareer og oppkast og vasket og trøstet.

Ordet vi alle ynder å bruke i forbindelse med det å bli gammel og syk, verdighet , ville ikke hatt noen verdi hvis vi ikke hadde hatt vann.

For gamle og syke tåler ikke jul. Ikke nyttår eller 17. mai heller, for den saks skyld. For da er det uvant kost, det er særdeles trist å ikke være hjemme der man engang var hvis man husker hvor det var, og bakterier og virus synes å slå seg lettere ned enn når livet går sin vante og forutsigbare gang.

Dette innlegget skal forsøksvis være en kombinasjon av en virkelighetsbeskrivelse på vegne av gamle og syke, og en liten påpekning om at det ikke er så rart at folk blir uføretrygdet på grunn av muskel-skjelettlidelser. Det er ikke sikkert jeg får det til, for egentlig er jeg så sinna. Sinna på meg selv fordi jeg har jobbet kveldsvakter i over to år uten å gripe til pennen og rope ut at nå må vi få flere folk!

Jeg skammer meg nesten for at jeg ikke har gjort det. Men jeg har trøstet meg med at det er andre som har sagt ifra, blant annet snakkes det ofte om slikt i valgkamper... Sinna også fordi jeg har hørt så mange ord, men ser liten handling.

Da jeg så filmen «Dei mjuke hendene» av Margreth Olin, tenkte jeg: skjer det noe.

For hun hadde jo klart det: Hun lot bildene fortelle oss både om sjarmen og sårheten, og om behovene for en dement til å bli snakket med, kost med og faktisk bli tatt på alvor i den verden han eller hun for tiden er i - hvis vi bare hadde hatt tid (og kunnskap) til å sitte rolig og være til stede i den verdenen.

Men da jeg kom på vakt ved årtusenskiftet, var intet skjedd. Karin, Marianne og jeg løp rundt hjørnene med bleier og kladder i gult og lyseblått, med forklær i plast og behov for gummistøvler når det sto på som verst og oppkastet fløt nedover veggen og inn i stikkontakten og rundt sengehjulene. Og klokkene kimte (pasienter dro i alarmsnora). Telefonene kimte. Vi svarte ikke. Vi tok ikke klokker, vi lot dem som vi håpet kunne ligge litt lenger, ligge. Jeg hørte for første gang denne helgen at «han får la det gå i buksa, han har jo bleie på» om en helt adekvattenkende, slagrammet mann som sitter i rullestol. Akkurat det har jeg aldri tidligere hørt på dette sykehjemmet, og det er jeg glad for. Stort sett har vi klart å få dem på do som selv vet at de skal på do - for der går grensen! Men de som for lengst har glemt at det er noe som heter do, og som alltid har bleie på, nei de skifter vi bare på til «stellene». Også på det pene sykehjemmet jeg jobber på i denne pene bydelen.

Nå kommer kombinasjonen med muskel-skjelettlidelsene. Det er noe som heter forflytningsteknikk. Det finnes sykehus i Oslo (Diakonhjemmet er et godt eksempel) som jobber bevisst og intenst med å lære opp alle sine ansatte i denne teknikken. Det betyr nemlig mindre slit for armer, nakker, skuldre og rygger, og det betyr mer skånsom behandling av pasientene .

På det sykehjemmet jeg jobber lærer vi ikke slikt. Det er ingen regel at vi, som har hatt to dagers opplæring i vanlige stellerutiner, lærer dette. Det betyr at det heller ikke er noen regel for de faste som jobber der. Hadde det vært det, hadde de brakt lærdommen videre naturlig integrert i den øvrige opplæring.

Derfor sto for eksempel min unge kollega med sin allerede vonde rygg og fortsatte å utsette den for utålelige belastninger. Når våre pasienter har hatt sine lidelser lenge, er de ofte så stive at en hvilken som helst styrkeløfter ville hatt problemer. Når man virkelig må bruke krefter for å få ben fra hverandre slik at man kan få lagt en pute mellom dem for å hindre trykksår, skal det godt gjøres å ikke overbelaste seg. Er det avføring og oppkast med i bildet, sier det seg selv at nærheten til pasienten ikke står øverst på ønskelista og vektarmen blir deretter; tyngden på pleierens kropp øker. For unge mennesker som ikke har den bakgrunn jeg selv har, med kunnskap om hvordan min egen kropp skal overleve i et arbeidsmiljø som er i et sykehjem, sier det seg selv at arbeidet skaper muskel-skjelettplager.

Også jeg selv, som har en del av disse kunnskapene, kan bare delvis benytte dem på grunn av mangel på enkle og billige hjelpemidler, og fordi andre pleiere jeg skal samspille med kun har lært å løfte.

Vi som arbeider i forebyggende sektor vet dette, men når det gjelder å spre kunnskap om forflytningsteknikk til alle som skal håndtere gamle og syke, er det langt fram. Her er det mye å vinne - men ikke uten folk! Folk med kunnskap.

Vi trenger mennesker i denne sektoren som ser og forstår både pasientens behov og sine egne. I de fysisk krevende situasjoner hvor vi håndterer et sykt, gammelt menneske med store smerter, er det ofte nødvendig å være to. Bedre for pasient, bedre for pleier.

Men en sykehjemshverdag er så mye mer enn stell og skift. Alle aktivitetene er likevel like tidkrevende. Ett eneste lite eksempel: mating. Det er mange på et sykehjem som ikke lenger kan føre hånden til munnen ved egen hjelp og som bruker lang tid på å tygge en skjefull mat, lang tid på å svelge og gjøre seg klar for neste munnfull. Det er mange som hoster opp fordi vi ikke har tid til å sitte rolig og vente mellom hver skjefull...

Vi bør snart bevilge oss den tiden dette tar, for det er antakelig du og jeg, vi som var de kjekke sekstiåttere som ikke ville spise seipanetter, som innen år 2000 er over skal få moset mat med skje enten vi liker det eller ikke...