- Millionene mine kan ikke hjelpe meg

KOLLSNES (Dagbladet): - Jeg skulle gjerne kvittet meg med millionene mine om det hadde fått meg frisk, sier Otto Breivik (73) fra Kollsnes utenfor Bergen. Det tok Breivik to og et halvt år å kjempe seg opp av bølgedalen etter at han fikk diagnosen uhelbredelig prostatakreft.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Penger, hva betyr det når helsa svikter?, spør Breivik, som ble mangemillionær på å selge jord til gassterminalen på Kollsnes i Øygarden. Ungkaren må leve med vissheten om at han er uhelbredelig syk.

- På Haukeland sykehus får jeg den beste behandling som kan tilbys, men likevel har jeg forsonet meg med at jeg aldri blir frisk.

Breivik skjuler ikke at han i perioder har vært langt nede psykisk.

Gråt og ville dø

- I en lang periode bare gråt jeg og ville dø. Jeg ble besatt av tvangstanker som kvernet om igjen og om igjen inni hodet mitt: «Legene bryr seg ikke», «Ingen vil savne meg», «Ingen vil sørge over meg». Det eneste jeg fant trøst i var å oppsøke gravene til kjente som nylig hadde dødd av kreft. Det ga meg utrolig nok en indre sinnsro, sier Breivik, som etterlyser oppfølging på den psykiske siden når kreftdiagnosen blir stilt.

- Det forundrer meg stort at krisehjelp blir tilbudt bankansatte som mister jobben, men da jeg sjøl opplevde den verste krise som tenkes kan, ble jeg overlatt til meg sjøl og mine destruktive tanker.

Breivik måtte kjempe sin kamp aleine. Leger viste til taushetsplikten når han spurte om de kunne formidle kontakt med andre kreftsyke i hjembygda. Et vendepunkt kom da han ble oppmerksom på Kreftforeningen.

- Tenk, jeg fant noen som ville prate med meg, sier 73-åringen og tar til tårene.

- Jeg fikk snakke med noen som var i samme situasjon og kunne dele erfaringer. Det betydde kolossalt mye.

Kjemisk kastrert

1. mars 1991 fikk Breivik kreftdiagnosen.

- Jeg fikk vite at jeg sannsynligvis måtte fjerne testiklene, såkalt fysisk kastrering. Jeg sa jeg ville heller dø enn å gjennomgå en slik operasjon, og ble tilbudt kjemisk kastrering i stedet. Breivik er glad for sprøyta han får hver måned, og som holder kreften i sjakk.

- Jeg føler meg ikke mer mindreverdig enn andre menn, sjøl om det hadde vært kjekt å være mannfolk igjen for ei kortere tid, ler han. Til og med fantasien er blitt borte som følge av den kjemiske kastreringen.

- Men når jeg snakker med jenter, føler jeg meg som en 30-åring, spøker 73-åringen.