Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Milosevic vet hva han må gjøre

Vi sier at NATO er en allianse som er grunnlagt på verdier som medlemslandene har felles. Er dette bare retorikk eller har ordene virkelig mening? Milosevic tvang alliansens medlemsland til å gi et utvetydig svar på dette spørsmålet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi var enige om at verdier ikke bare kan være tomme talemåter, men må opprettholdes. Derfor støttet de allierte forsøkene på å nå fram til en diplomatisk løsning på krisen i Kosovo. Rambouillet-forhandlingene var faktisk stort sett et resultat av et tålmodig og iherdig diplomati fra allierte nasjoners side. Derfor valgte også de allierte å bruke militære virkemidler mot de jugoslaviske sikkerhetsstyrker og regjeringen i Beograd da disse forhandlingene brøt sammen.

Det var en avgjørelse som ikke ble tatt med noe lett hjerte. Den humanitære tragedien ville det ikke være mulig å stoppe på få dager. Den militære risiko for våre soldater ville være betydelig. Sivile ville kunne bli truffet. Vårt viktige forhold til Russland ville sannsynligvis bli svekket. Og sist, men ikke minst: Enkelte ville bebreide NATO for å ta folkeretten i egne hender.

På tross av disse mulige farer og negative sider måtte vi sette i gang. Vi gjorde dette av tre grunner.

Først og fremst måtte vi aksjonere for å stoppe den humanitære tragedien. Det ville være å erklære moralsk fallitt å bare stå uvirksom mens det finner sted en brutal aksjon med tvangsdeportering, tortur og mord. Man kan forestille seg, og med rette, hvilket offentlig ramaskrik det ville ha blitt om NATO hadde vedtatt å snu ryggen til.

Hele logikken ved å gjøre Europa til et felles politisk og økonomisk tryggingsområde ville vært tom retorikk om vi hadde tolerert denne barbariske etniske rensningen rett utenfor stuedøra. En av lærdommene fra Bosnia var at omkostningene ville blitt mindre til slutt om man hadde aksjonert tidligere. Vi lærte av dette og ønsket ikke å gjenta denne feilen.

For det andre var alle andre muligheter brukt opp før vi gikk over til militære tiltak. Da president Milosevic nektet å undertegne Rambouillet-avtalen, gjorde han det klart at han ikke var interessert i en politisk løsning. Han har i stedet forsøkt å etablere en ny etnisk virkelighet. Enhver ærlig observatør erkjenner at militær styrke var den eneste opsjon man hadde igjen for å få ham til å stoppe, og forhåpentligvis få ham til å ombestemme seg. De allierte må stå fast på sin avgjørelse, så Milosevic ikke har noe annet alternativ enn å godta en rettferdig fred.

For det tredje aksjonerte vi for å hindre en videre destabilisering på Balkan. Som FNs sikkerhetsråd bekreftet allerede for mange måneder siden, utgjorde den destabiliserende effekt av angrepene fra Milosevics brutale sikkerhetsstyrker en trussel mot hele regionen. I denne sammenheng skal man huske på at den etniske rensningen i Kosovo begynte mange måneder før NATO beordret sitt første angrep. Det var for å hindre Milosevic i å kunne skrive sluttkapitlet til sin kampanje for den systematiske avfolkingen av Kosovo at NATO følte at man ikke lenger kunne utsette en militær aksjon. Det ville ikke være første gang at en regional krise på Balkan utviklet seg til noe langt større og mer ubehagelig. Hele regionen står overfor en alvorlig trussel om en generell konflikt med flere hundre tusen flyktninger som blir drevet over grensa til nabolandene av Milosevics brutale aksjoner. Disse nabolandene, som allerede står overfor vanskelige politiske og økonomiske problemer, har nådd smertegrensen for lenge siden når det gjelder evnen til å håndtere denne ekstraordinære byrden.

Kort sagt ville det ha blitt enda større mangel på stabilitet og ytterligere blodsutgytelse om Beograds politikk med folkeforflytning av kosovoalbanerne som mål hadde fått fortsette uten at vi grep inn.

NATOs militære tiltak vil fortsette inntil president Milosevic godtar kravene fra det internasjonale samfunn:

En verifiserbar stopp i alle militære aksjoner og en omgående slutt på drap.

Tilbaketrekking av de serbiske politistyrker, paramilitære og militære styrker.

Utplassering av en internasjonal sikkerhetstyrke.

Retur av alle flyktninger.

Innføring av et politisk rammeverk for Kosovo på grunnlag av Rambouillet-avtalen.

FNs generalsekretær Kofi Annan og landene i EU og NATO er enige om at dersom man ikke gjennomfører alle disse tiltakene, vil det ikke bli et fredelig, multietnisk, demokratisk Kosovo, hvor alle dets folkeslag kan leve i sikkerhet. NATO er klar til å hjelpe med iverksettingen av en slik avtale. Det er ikke for seint å kunne inngå en slik avtale. Milosevic vet hva han må gjøre.

Hovedvekten av vår militære innsats er konsentrert om å få til en varig politisk løsning i Kosovo. Men vi gjør også vårt beste for å hjelpe kosovoalbanerne som har blitt så brutalt forvist fra sitt land. NATO støtter FNs høykommissær for flyktninger med transport av mat og andre forsyninger. Alliansen yter også medisinsk hjelp og hjelper med etablering av flyktningsentra i nabolandene. Vi vil opprettholde og utvide våre humanitære hjelpeoperasjoner etter hvert som det trengs, til støtte for de mange andre organisasjonene som arbeider for ofrene for Beograds politikk.

Jeg er oppmerksom på at mange i Jugoslavia ikke forstår hva som skjer. De tror at deres land blir forfulgt av det internasjonale samfunn. Men NATO er ikke i krig med Jugoslavia. Vår konflikt er ikke med det jugoslaviske folk, men med regjeringen som har misbrukt sin makt og har ført krig mot sine egne borgere i Kosovo. Hvis den serbiske televisjon ville vise de samme bildene av rammede flyktninger og tvangsflyttede mennesker som vi har sett kveld etter kveld på våre egne TV-skjermer, ville mange serbere uten tvil føle det samme sinne som opinionen i våre NATO-land og i verden for øvrig.

Når denne konflikten er over, og en politisk løsning er på plass, vil det jugoslaviske folk lettere enn i dag se at de overlot sin skjebne til en kriminell politisk leder, en politisk leder som i løpet av ti smertefulle år har ført sitt land inn i krig, isolasjon og økende økonomisk uføre. På det tidspunkt må vi kunne være åpne nok i sjel og sinn til å bringe det demokratiske Jugoslavia tilbake til den europeiske familie hvor de hører hjemme.

Kosovo er skjellsettende, ikke bare for NATO, men for det Europa som vi ønsker å leve i ved begynnelsen av det 21. århundre. Det er klart at vi ikke kan vente oss fred og velstand dersom vi aksepterer barbarisk framferd i sentrum av et Europa som ellers samler seg om integrasjon og samarbeid.

Av og til er det intet alternativ til å engasjere seg aktivt. Fred, stabilitet og lovlydige tilstander på Balkan er av avgjørende interesse for alle folk i den euroatlantiske region. Suksess vil kreve tålmodighet, standhaftighet og et fortsatt samhold og fasthet i Alliansen. Men la det ikke være tvil: Rettferdigheten vil seire og den etniske rensningen vil bli stoppet.