Milosevics nødrop fra cella

BEOGRAD (Dagbladet): I et følelsesladd ankeskrift der han krever å bli løslatt fra varetektsfengslet, framstiller Slobodan Milosevic (59) seg som en serbisk Robin Hood som aldri har stjålet en krone for personlig berikelse, men bare hatt sin beskjedne lønn å leve av. I egne øyne ville han bare det beste for folket.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den tre sider lange selvforherligende klagen, som han i går sendte til forhørsdommeren Rade Perisic, er skrevet på en gammeldags skrivemaskin med rettelser for hånd i den seks kvadratmeter store cella i Beograds sentralfengsel.

Brevet ble skrevet etter at Milosevic ved hjelp av beroligende midler hadde hatt sin første natts søvn etter to våkedøgn i villaen i Dedinjeåsen, omringet av hundretalls politimenn.

Kampkraft og trass

Den umiddelbare depresjonen etter arrestasjonen søndag morgen, der Milosevic ifølge sin forsvarer Toma Fila knapt oppfattet hva som skjedde med ham, er tilsynelatende avløst av ny kampkraft og trass.

- Jeg er interessert i sannheten og bare sannheten. Jeg har ingenting imot å bli gransket for noe som jeg har foretatt meg i mitt liv, men jeg nekter å bli behandlet som en kriminell. Jeg er stolt av mitt livsverk for land og folk, skriver Milosevic.

Han stempler arrestasjonen som en politisk aksjon, der det nye regimet i Beograd vil ødelegge ham og hans ettermæle.

- Jeg skal straffes spesielt fordi jeg satte meg opp mot verdens sterkeste makt, fortsetter Milosevic med henvisning til NATO-bombingen av Jugoslavia for to år siden. Han hevder at arrestasjonen er diktert fra det han kaller «aggressorenes hovedsteder».

Mannen som er kalt «Slakteren fra Balkan», kommer ikke med ett ord inn på at siktelsen mot ham trolig utvides til å omfatte drap og bortføringer av politiske motstandere, slik representanter for både den jugoslaviske og serbiske regjeringen opplyste i går.

Benekter underslag

Varetektsfengslingen av Milosevic ble begrunnet med faren for at han kan påvirke vitner og at han kan rømme. Han avfeier dette. Han benekter at han noen gang har bidratt til å underslå statens midler, eller at han har presset medarbeidere til det.

Når han innrømmer at regimet i Beograd sendte «våpen, ammunisjon og andre livsnødvendigheter» til serbere i Republika Srpska i Bosnia og den selvproklamerte serbiske Krajina-republikken i Kroatia, uten at disse overføringene ble ført opp i Serbias budsjetter, var formålet angivelig edelt.

- Jeg ga ordre om dette fordi det eneste viktige var å hjelpe våre brødre og søstre i Bosnia og Kroatia i en situasjon der de var i krig, og der vi var utsatt for embargo fra verdenssamfunnet. Vi gjorde vår plikt.

At han likedan beordret oppbygging av antiterrorenheter i Serbia og innkjøp av alt fra lette håndvåpen til helikoptre utenom budsjettene, begrunner Milosevic med at dette var statshemmeligheter.

- Min mening er at slike overføringer fortsatt bør holdes hemmelig. Og utstyret er der fortsatt, forsvarer han seg.

Også kriserammede bedrifter og boligbygging ble angivelig tilgodesett av overføringer, som Milosevic skal få verden til å tro var bare ukonvensjonelle, men ikke kriminelle.

Hjalp de trengende

- Jeg hjalp der tilstanden var verst, skriver føreren som etterlot et land i ruiner da han ble styrtet 5. oktober i fjor.

Pengeoverføringene ble i stor grad organisert av Mihalj Kertes, ungarer som var sjef for tollvesenet, og som beskrives som den nest mektigste i Milosevic-regimet, siden han hadde kontroll over alle statens valutainntekter.

At han hadde planer om å rømme, hevder Slobodan Milosevic er tøv.

- Telefonen min ble avlyttet. I seks måneder er jeg blitt forhåndsdømt i mediene. Likevel rømte jeg ikke. Jeg ber bare om å bli løslatt, slik at jeg kan forsvare meg som en fri mann, skriver Milosevic.

Hans forsvarer, advokat Fila, sier til Dagbladet at varetektsfangen ikke gjør seg store illusjoner om at ønsket blir oppfylt.

Slobodan Milosevic begynner å forstå at han vil bli sittende lenge bak murene. Svært lenge.