Milosevics skyld

Det er ikke enkelt, men det er vår plikt fram til dom er falt, å betrakte Slobodan Milosevic som uskyldig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SERBIAS og Balkans sterke mann som hadde makt og myndighet til å starte fire kriger der hundretusener ble drevet på flukt og tusener mistet livet, er nå å betrakte som uskyldig i den tiltalen for forbrytelser mot menneskeheten som er reist mot ham. Det er ikke enkelt å ta inn over seg, men den statusen opprettholder han formelt og reelt inntil endelig dom er falt i saken, antakelig først om tre til fire år. For slik er rettssakens vesen når den skal føres med krav til upartiskhet og ivaretakelse av prinsippene for rettssikkerhet for den tiltalte.

Etterforskerne ved FN-domstolen i Haag sier at de bare forfølger saker der de er sikre på at rett person blir stilt for retten. Med andre ord: Den som domstolen reiser tiltale mot, er pr. definisjon allerede kjent skyldig. Men først når det finnes en reell mulighet for frifinnelse, er det tale om en domstol som kan ha bred tillit, og som kan gjøre seg håp om å bli respektert av andre enn de seirende i en konflikt. Professor Nils Christie sier i en kommentar til arrestasjonen og utleveringen av Milosevic at «det er lederen for den tapende parten i krigen mellom NATO og Serbia som nå blir levert ut».

MASSEDRAP og overgrep som foregikk på bakken i Kosovo mens Slobodan Milosevic satt ved makten i Beograd, er overveldende påvist og bevist. De fleste av oss vil si at det er bevis godt nok på hans skyld. Men innenfor rettssakens rammer er kravene til bevis høyere. Dersom det ikke var slik, trengte vi heller ingen domstol.

Det langsiktige målet er å gjøre hele verden til et rettssamfunn der det ville vært mulig å prøve for en domstol om vinneren av Nobels fredspris, USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger, som i dag er en høyt betalt og respektert foredragsholder, forfatter og rådgiver verden over, gjorde seg skyldig i forbrytelser mot menneskeheten da USA bombet Kambodsja tilbake til steinalderen og Pol Pot. Da Kissinger fikk fredsprisen, sluttet Tom Lehrer som satiriker og sa at den utnevnelsen tok luven fra all satire i all framtid.

MENS EN satiriker, demonstrant eller kommentator kan ha en klar mening om skyldspørsmål på ymse grunnlag, krever en fellende dom i en domstol bevis som fjerner all fornuftig og rimelig tvil. I tilfellet Milosevic må aktoratet til Carla del Ponte bevise at Milosevic er subjektivt skyldig i å ha gitt ordren, deltatt i planleggingen, tatt initiativet til eller på annen måte ha medvirket til voldskampanjen mot kosovoalbanerne.

Verken aktoratet eller vi vet i dag hvem av hans medarbeidere og offiserer som vil vitne mot eller for ham. Etterforskningen har allerede vært omfattende og ligger til grunn for tiltalen som ble tatt ut i 1999, men det er åpenbart at mye gjenstår nettopp når det gjelder forbindelsen mellom Milosevics ordrer og det som skjedde i felten.

BAK SIKKERHETSGLASSET og med to vakter i ryggen minnet Slobodan Milosevic om Adolf Eichmann i glassburet i rettssalen i Jerusalem i 1961. Sammenlikningen er interessant på grunn av alle ulikhetene mellom de to rettssakene, men også på grunn av likhetene. Den første og største likheten er nettopp den som skaper assosiasjonen, nemlig rettssakens ramme og seremoniell. Det er en likhet som etterstrebes av alle som stiller mennesker for en domstol, enten rettssaken skjer etter lover som ivaretar menneskerettigheter og rettssikkerhet, eller tvert imot er et brudd på dem. Slobodan Milosevic har allerede stilt denne konflikten på spissen ved å nekte å anerkjenne FN-domstolen i Haag. Spesielt i Serbia er domstolen avhengig av å bygge opp sin legitimitet gjennom kvaliteten og soliditeten i prosessen mot Milosevic.

Filosofen Hannah Arendt, som selv så vidt slapp unna Adolf Eichmanns effektive transportsystem for jøder til utryddelsesleirene, reiste en rekke av de grunnleggende spørsmålene ved rettssaken mot ham. Hun satte i sine artikler og sin bok fra saken et kritisk lys både på lovgrunnlaget og det faktum at det var staten Israel som reiste saken, og ikke Tyskland, der gjerningene var begått. Hun ble overfalt av kritikere som kalte henne både forræder og overløper selv om Arendt aldri var i tvil om Eichmanns skyld.

Men saken mot Eichmann og Arendts kritikk er i dag en del av utviklingen mot et fungerende og rettferdig internasjonalt rettssamfunn. Den historiske prosessen mot Slobodan Milosevic vil uansett utfall skape presedenser på den samme veien.