Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Min diktator

Fidel Castro har overlevd alle sine diktatorkolleger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NYTTÅRSAFTEN 1958 kjørte jeg i bil sammen med min lærer i statsvitenskap fra Tempe, Arizona der jeg gikk på skole til Los Angeles, California. Vi diskuterte de store spørsmål om kald krig og varm revolusjon, da nyhetssendingene på bilradioen plutselig meldte at geriljasoldater under ledelse av opposisjonslegenden Fidel Castro hadde jaget diktatoren Fulgencio Batista ut av Cuba. Amerikanerne hadde noen uker tidligere signalisert at de ikke lenger ville holde sin hånd over ham. De ville heller ikke ha Castro, men hadde ikke noe alternativ nyttårshelga 1958. Og resten er historie. Innen jeg var tilbake i Norge, var Fidel Castro vel etablert med absolutt makt på Cuba. Han ble den stabile diktatoren i mitt liv.

DET ER NATURLIGVIS ikke tid for en nekrolog ennå. Castro trekker fortsatt i sin feltuniform, men han har vært stivere i bevegelsene de siste gangene jeg har sett ham på TV-skjermen. Og han er blitt magrere. Så når han nå har fått en akutt magelidelse med tilhørende operasjon, er det en viss grunn til å regne med at den siste uniformerte diktator i Latin-Amerika for alvor har startet på oppløpet.

FIDEL CASTRO vet selvsagt hvilken vei også han skal gå til slutt. Allerede for fem år siden, like etter 75-årsdagen, startet han på sin lange avskjedsprosess. Da besvimte han under en tale, og han fikk Nasjonalforsamlingen til å endre grunnloven slik at det ikke skulle bli mulig å rokke ved regimets grunnleggende prinsipper etter hans død. Men som med de fleste diktatorer er også Fidels ideer om ettertida annerledes enn det flertallet vil, og det kubanske folket tenker seg nok en dypere overgang enn det Castro selv skisserer. Fidel har også måttet se i øynene at det ikke lenger er mulig å holde den innenlandske opposisjonen taus og passiv med diktaturets klassiske metoder: fengsel og meningsundertrykkelse. Det politiske system han ønsker etter seg, Fidelismo uten Fidel, kan vise seg å være et luftslott.

FIDEL CASTRO har vært en kommunistisk leder av latinamerikansk støpning. Han var nok en lojal klient hos makthaverne i Kreml etter at han erklærte Cuba som sosialistisk stat i 1961. Og i 1962 deltok han i Nikita Krustsjovs eventyrpolitikk mot USA da sovjeterne monterte siloer for atomraketter. Men som åra gikk, utviklet han en nasjonalkommunistisk linje tilpasset kubanske forutsetninger. Derfor kunne han føre sin revolusjon videre da sovjetsystemet brøt sammen i Europa i 1989/90. Regimet har holdt ut den amerikanske økonomiske blokaden, og har kunne glede seg over en viss oppmyking i forholdet til europeiske land, inkludert EU og Norge, i det siste.

FIDEL CASTRO er laget av solid stoff. Som ung var han litt av en atlet. I 60 år har han vært en soldat i felt, og har overlevd mange attentat. Han er en slags latino Rasputin. En gang prøvde CIA å ydmyke ham ved å putte talium i skoene hans for at han skulle miste håret. Men både hår og skjegg har overlevd. Nå lever han på kubanske legers faglighet. Men den er som kjent førsteklasses. Så min lengst sittende diktator vil nok bli med meg enda en stund.