Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Min egen mantra

Guruen Maharishi Mahesh Yogi er død, 91 år gammel.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I løpet av sitt lange liv grunnla han et åndelig imperium, som også kastet av seg i materielle verdier. Huset hans i Vlodrop i Nederland skal ha vært en 200 roms herskapsbolig, med en større park av biler og helikoptre til disposisjon. Dette er tross alt mannen som i sin tid ønsket å frelse verden med flygende guruer som hadde lært seg å lette fra bakken ved hjelp av «yogisk flygning», et av mange prosjekter fra inderens side for å påvirke verden til å vende seg bort fra krig, vold og materialisme og i stedet bli opptatt av fred, kjærlighet og indre utvikling.

Dermed spoler jeg raskt tilbake til 1968. I alle kanaler ruller bildene av en vestlig ekspedisjon til India. De fire medlemmene av The Beatles, Beach Boys-vokalisten Mike Love, Marianne Faithfull, filmstjernen Mia Farrow og visesangeren Donovan reiste til Maharishi Mahesh Yogis senter i Rishikesh for å lære seg trancendental meditasjonsteknikk. Fullt så eksotisk var det ikke i Deichmansgate i de mørke smugene bak Møllergata skole i Oslo. Ifølge annonser i avisene var dette den lokale residensen til Maharishis elever. Der kunne man lære det samme som Beatles.

Den gangen var man åpen for det meste. Ungdom over hele verden søkte etter sannheten, og den begynte ofte på M, enten det gjaldt Marx, Mao, Mick Jagger eller marijuhana. Vi søkte meditasjon, og ventet å treffe en lokal variant av Maharishi, den fredfulle skikkelsen i hvit kjole, med langt hår og skjegg og milde øyne. Mannen som åpnet døra, var en korthåret fyr med briller og strikkejakke. Den lokale guru. Han var veterinær, het Køhler Ellingsen og ville mer enn gjerne innvie oss i mysteriene. Vi måtte komme tilbake uka etter og ha med en frukt, en blomst og et lommetørkle. Deretter skulle porten til det åndelige riket åpne seg.

Som sagt, så gjort. Utstyrt med eple, en nellik og et (rent) lommetørkle ble vi, en av gangen, lukket inn i tempelet, et sideværelse i den sparsomt utstyrte leiligheten. Der brant et stearinlys. Det var tid for innvielse. Jeg fikk min mantra. Køhler Ellingsen nærmest hvisket fram ordet, så verken guder eller mennesker skulle høre det. Dette ordet skulle jeg gjenta inni meg, med lukkede øyne selvsagt. Straks mantraen forsvant til fordel for forstyrrende innfall, skulle jeg hente den

tilbake. Slik skulle jeg holde på, et par ganger om dagen. Vær så god, neste.

I de fleste motkulturer oppstår før eller seinere en splittelse. I 1971 brøt den organisasjonen som i dag heter ACEM, med den såkalte TM-bevegelsen (trancendental meditasjon), til fordel for en mer jordnær form for meditasjon. Færre indiske guder og flygende guruer, mer praktisk rettete øvelser med sikte på å gjøre det lettere å overleve i en stresset tilværelse. Men maharishien ga seg ikke. Han la fram en tre års plan som skulle få hele verden, absolutt alle, til å meditere, nærmest ved naturlig spredning. Han innstiftet noe som het Verdensregjeringen i Opplysningens Tidsalder, og så seint som i 2001 advarte han George Bush mot å svare på vold med vold. Vi vet alle at han ikke nådde fram.

Om jeg fortsatt mediterer? Dessverre gikk det slik at straks jeg forsøkte å la mantraen fylle kropp og sinn, falt jeg i søvn. Dette gjentok seg så mange ganger at jeg ga opp. Men mantraen min? Den får du aldri. Noen hemmeligheter skal man ha her i livet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media