Min første sjef var «pakistaner». I dag ville han vært «muslim».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SOSIALANTROPOLOG Sindre Bangstad presenterte sin bok «Sekularismens ansikter» i går, og på Universitetsforlagets lanseringsmøte takket to av fire inviterte kommentatorer for at han løftet forvirringen til nye høyder. De var verken ufine eller nedlatende, men påpekte mer eller mindre bevisst at den norske definisjonen av sekularisme-begrepet stadig er verdt å debattere. Det handler etter hvert om mer enn statens forhold til religion.

STRIKT DEFINERT betyr sekularisering «verdsliggjøring»; det er avledet av det franske «séculariser» og opprinnelig brukt om overføring av kirkens eiendom til staten. Den sekulære staten garanterer religionsfrihet, men sekularismen er slett ikke noe særegent for vestlige samfunn som vårt. «De langt fleste statssamfunn i verden er nemlig sekulære i en eller annen forstand av ordet», påpeker Bangstad. Egypt og Pakistan er to av eksemplene han trekker fram, samtidig som han minner om at den katolske kirke for få år siden konstaterte at menneskerettighetene var uforenlige med katolisismen.

BANGSTAD ARGUMENTERER for at ulike samfunns forhold til sekularismen må plasseres i en historisk kontekst. Det gjelder både det som ligger bak oss, og det som kommer. På det siste punktet refererer han til den engelsk-nederlandske forfatteren Ian Buruma: En av de sekulære, liberale vestlige samfunns fremste utfordringer er å sikre opplevelse av tilhørighet for nye befolkningsgrupper som kommer hit med andre verdier og referanser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER OM LAG 150 000 muslimer i Norge. En god del av dem er religiøse. Antallet troende er for så vidt uinteressant. Men på et eller annet tidspunkt gikk denne gruppen fra å defineres etnisk til å defineres etter religion.

DA JEG FOR 30 år siden tjente mine første lommepenger som ekstrahjelp på et byggevarelager, var sjefen min «pakistaner». I dag ville han vært «muslim», helt uavhengig av om han oppfyller definisjonen i religiøs forstand. Jeg så aldri Ali med et bønneteppe, jeg vet ikke om han overholdt ramadan, jeg vet ikke annet om ham enn at han var en bra sjef. Jeg vet heller ikke når eller hvorfor begrepsbruken endret seg i den norske debatten, men jeg aner at det skiftet ikke har fjernet så mange skott at det gjør noe.

I VÅR OFFENTLIGHET er sekularisme knyttet til religionsfrihet. Ideelt sett: Ikke som en stat uten religion, men som en stat der religion ikke har forrang. Det har blant annet påvirket en utvikling henimot at norske skolebarn ikke trenger å kunne de 10 bud eller pugge navnene på Jesu disipler. Parallelt er det fremmede pakket inn i et religiøst ullteppe. Vår tro er blitt privat, mens de fremmedes tro er definert som en levemåte – som gjerne skal kalibreres mot hva gode nordmenn finner godt norsk. Og man kan undres på om vi, sekulære eller ei, egentlig ønsker å utfordre denne dulgt uttalte mekanismen.

FOR HVA DOMINERTE nyhetene i samme stund som Bangstad presenterte sin bok i går morges? Jo, i sju år har politiet sittet på kunnskap om at en imam pryler unger med kjepp på en koranskole i Drammen. Tror du politiet hadde ventet i sju lange og sju breie om de visste lille Preben fikk smake spanskrøret på en søndagsskole på Ullern?