Min klokeste venn

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg sto krokbøyd utenfor min egen inngangsdør og kjente verden akselerere så det brant i kroppen. Den ene hånda dypt nede i veska på jakt etter nøkkelen. Hodet i en ukomfortabel stilling fordi den ene øreproppen var i ferd med å falle ut. Mobilen i den andre hånda fordi det akkurat hadde tikket inn en melding jeg måtte svare på, og fordi jeg visste jeg nå var innenfor radiusen av mitt trådløse nett og burde sjekke e-post. Telefonen pep igjen, og jeg innså i samme øyeblikk at det hadde gått to år siden sist jeg leste en roman.

Vi er mange som skriver om tid. Om mangelen på den. Vi skriver det artig og effektivt. For selv om vi gjerne vil beskrive vår nettverksutmattelse, tidsklemme og informasjonsmetthet, må vi samtidig vise at vi mestrer den nye tiden. Det er nettopp fordi vi mestrer den at vi kan gjennomskue den. Vi markerer dette ved å produsere informasjon om at det finnes alt for mye informasjon. Jeg har mobil med all musikken min i, adresseliste og kalender synkronisert opp mot nettmailen min som igjen er synkronisert mot jobbmailen. Jeg har propper i ørene som gir meg musikk når de ikke gir meg radio når de ikke gir meg en samtale med noen som må ha tak i meg. Med en gang. Jeg er på Facebook og Myspace og Underskog og Hi5 og WAYN og tagged og Flickr. Jeg trodde jeg mestret det alt sammen. Jeg trodde jeg gjennomskuet hurtigheten og informasjonsflommen i den grad at jeg ikke fikk varige mén. Helt til jeg innså at jeg hadde sluttet å lese romaner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For oss som ble voksne samtidig som verdensveven og mobiltelefonen, er det ikke lett å vite hvem vi er uten innbokser og nettprofiler. Kanskje foretrekker jeg egentlig å velge blant 13 låter på en CD, fremfor 843 låter på en mobiltelefon? Ville jeg hatt lettere for å treffe folk over en kaffe dersom jeg ikke hadde hatt e-post? Kunne jeg ha rukket alle møtene jeg de siste årene har utsatt via SMS hvis jeg ikke hadde hatt mulighet til å sende forsinkelsesmelding? Ville noen ha kommet på konsertene mine uten Facebook? Hadde platekontrakten min kommet i stand uten Myspace? Ville jeg ha valgt journalistikk dersom jeg ikke den våren i 2002 hadde surfet planløst på nettet og landet på www.samordnaopptak.no?

Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg er en troende. Jeg tror på litteratur. Jeg tror et menneske som kan fordype seg i litteratur og la seg forandre, vanskeligere lar seg lure av skumle forenklinger og råtne premisser, ikke like lett lar seg blende av dritt som glitrer. Jeg har ingen bibel eller koran jeg kan se til for svar eller mening. Trøst. Speil. Vilje. Alt har jeg funnet i romanen. Cortázar, Moravia, Kundera, Mykle, Undset, Hamsun, Singer, Zweig. Uten dem, hvem er jeg da?

Jeg har sluttet å lese romaner. Det vil si, jeg har de siste årene begynt å sluke dem i lydbokform. Raskere og raskere. Krim og spenning. Harry Potter på bussen. Annika Bengtzon i turnébilen. Adam Dalgliesh på flyplassen. Transportlitteratur. Jeg tror på litteratur. Åpenbaringer, livserkjennelser, setninger som klemter i hjertet og synger bak panna. Noen kan få det av Liza Marklund og P.D. James. Ikke jeg. Men det kunne det ikke falle meg inn å klandre Liza Marklund for. Det er ikke hennes problem. Det er mitt.

Alle andre får det øyensynlig til. Det finnes ikke grenser for nordmenns internminne og multitaskingegenskaper. Vi pløyer oss gjennom romaner og biografier. Vi er på verdenstoppen i Facebook og Twitter, i mobiltelefoni, nettshopping, bokklubbmedlemskap, lydboklytting og avislesing. Jeg også. Men jeg greier ikke lenger lese en hel kronikk uten å skumme for å finne ut hva som er forfatterens poeng. Jeg hører aldri gjennom en hel plate uten å skippe noen låter. Jeg skriver tekstmeldinger på do. Jeg hører dagens podkaster mens jeg pusser tenner og renser fjes i kveldinga. Og jeg klarer ikke lese meg ned i det vesentlige.

Å lese en skjellsettende roman i min hverdag, er som å kjøre i 90 inn i en rundkjøring. Det er fysisk umulig å manøvrere hodet på den måten teksten krever. Jeg trenger kjappe svar, effektive avgjørelser. Og ingenting er så ineffektivt som en god roman. Å lese en passasje i Cortázars Paradis og vite at akkurat disse linjene er helt sentrale i mitt liv. Men jeg vet ikke hvorfor. Å rutsje gjennom et essay av Mykle og vite at her skisseres mitt livs nederlag. Men jeg vet ikke hva det består i. Å bla om siste side i et mesterverk og vite at her ligger svaret på et av mitt livs største spørsmål. Men jeg vet ikke hva det innebærer. Å kjenne sin egen levende menneskelighet er avgjørende, men ineffektivt. For å slippe unna har jeg valgt bøker som gir meg det samme som en ålreit TV-serie. De gjør meg likegyldig istedenfor å trøste. De bedøver meg istedenfor å vekke. De glir inn i og ut av hodet uten å sette et eneste spor. Jeg har ikke lenger plass til inntrykk og dypdykk. Hvem er jeg da?

– Det er på tide med ferie, sa Fredrik Samboer. Igjen. Denne gangen måtte jeg si meg enig.

Ingenting sier ro og fred som et dansk feriehus. Jeg pakket kosedress og Milan Kundera. Fredrik Samboer satset på turfleece og Jonathan Littell. Vi hadde tre CD-er å velge mellom og to mil til nærmeste trådløse nett. Det tok fire dager før jeg klarte å lese boka som den fortjener å leses. Ikke jagende nedover sidene for å finne poenget. Ikke skeptisk analyserende. Ikke i redsel for å bli preget. Åpen. Det var som å bli gjenforent med min klokeste venn.

Dette skriver jeg på laptop. På bussen. Mens jeg balanserer min våte paraply mellom føttene og venter utålmodig på at mobilen skal bli ferdig med kalendersynkroniseringen så jeg kan begynne å laste ned podkastene av alle radioprogrammene jeg har gått glipp av. Men jeg har ikke musikkpropper i ørene. Det er min første seier. For å si det effektivt: Hvor mange åpenbaringer er jeg villig til å ofre for til enhver tid å være tilgjengelig? Hvor mye effektivitet er jeg villig til å kaste på båten for å gjenforenes med min klokeste venn? Jeg klarer ikke sveipe bredt og lodde dybden samtidig. Det finnes grenser.

Det er poenget.