- Min plikt å være tapper

Ingen bakrus for Gro Harlem Brundtland dagen derpå - i går våknet hun til særdeles gode anmeldelser av selvbiografien «Mitt liv». Eneste malurt i begeret kom fra den erklærte hovedfienden Kåre Willoch. - Såpass får han tåle, sier Gro tørt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Willochs kritikk forbauser meg ikke, men den rammer ikke heller. Han har gjennom mange år vært vant til å svinge pisken, særlig over meg, uten å få smake den selv. Han burde i det minste bladd i sine egne bøker før han kommenterte min. For hans bøker er jo langt på vei bøker om meg, mens min bok altså ikke er en bok om ham. Han har tømt edder og galle over meg. Det må han ha glemt i går.

- Hadde du betenkeligheter med å komme med såpass skarp kritikk av Reiulf Steen?

- Du må huske at han også har skrevet flere bøker, der han har uttrykt seg mye om meg. Jeg har forsøkt å være skånsom, men ville ikke la det bli et tomrom i historien ved at min stemme ikke ble hørt. Jeg ville gi folk et bilde av hvordan det var å være meg . Han har anklaget meg for maktsyke og hardhet og jeg vet ikke hva. Vi har alle tatt mye hensyn til Reiulf gjennom mange år.

Å skrive selv, sier Gro, har vært å få tilbake en slags kontroll over sitt eget liv. Dessuten å få klarhet i hvilke episoder som har formet dette usedvanlige livet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det minnet meg om å skrive brev til mormor da jeg var liten, uten hensyn til noen dagsorden. Jeg har vel en analytisk hjerne, og en trening gjennom legerollen i å bruke mine analytiske evner på å observere, vurdere og forstå. Jeg har brukt det terapeutiske blikket, denne gang på meg selv. Gjennom episodene som sprang fram i hukommelsen under arbeidet, skjønte jeg hva som hadde formet meg. At jeg for eksempel kalte religionslæreren min «din dritt!», det husker jeg på grunn av sinnet, og følelsen av å være krenket.

- Hvordan synes du kritikerne har sett deg?

- Summen av kritikken, av alle de ulike øynene som har sett ulike ting, synes jeg er meget god. Mitt motiv for å skrive var jo å nå alle de menneskene som tror de kjenner meg, men ikke gjør det. De titusenvis som har skrevet til meg, de jeg møtte, og de jeg bare hastet forbi.

Travel, viljesterk, besluttsom - bildet av Super-Gro svekkes ikke akkurat med episoden i boka, der hun er seks år og blir innlagt på sykehus, mutters alene. «Jeg var liten, men tapper i det store glassburet. Bøkene hjalp meg til å oppføre meg som jeg burde. Jeg var flink og laget ikke noen vanskeligheter.»

- Det var min plikt å være tapper i den situasjonen, og jeg var stolt av det.

- Tenkte du slik som seksåring?
- Jeg fornemmet at det var noe som var viktig, at pappa ikke etterlot meg uten grunn. Impulsene som kom til meg fra mor og far da jeg var barn, var ganske krevende. Men det lå vel en kime i personligheten min også, at jeg tok det slik.

- Er det disse trekkene ved personligheten som gjorde deg til statsminister?

- Jeg tror det knyttes visse egenskaper til det å ha lederansvar, som gjør at noen orker å påta seg det over tid. Evnen til å takle ensomheten, for eksempel. Den kan være ganske tung.

- Syntes du at Thorbjørn Jagland hadde slike lederegenskaper?

- Jeg tror politikkens personligheter er ulike. Thorbjørn og jeg er enige om mange ting, og jeg følte han hadde gode muligheter. Men han er mindre åpenhjertig enn jeg.

- Ville du kunne satt en grense, som han gjorde, på 36,9 prosents oppslutning for å ta regjeringsmakten?

- Det er vanskelig å vite hva en ville gjort i en annens posisjon. Men jeg har sittet i sentralstyret denne perioden, og det var ingen grunnleggende uenighet der om strategien. Promillediskusjonen synes jeg har tatt overhånd. Men den strategiske beslutningen om å sette en strek, var det god begrunnelse for.

- I boka beskriver du en politisk kultur preget av intriger og alkohol. Var den mer typisk for Arbeiderpartiet enn for de andre partiene?

- Mye av det jeg har beskrevet er nok allment for politikken, men noe er det ikke: Engen-saken, i alle dens aspekter, var ekstraordinær. Den varte langt inn i 80-årene, og preget dermed debatten i over ti år. Det er ganske fantastisk. Når det gjelder alkohol, har vel alle miljøer festligheter som en del av bildet. Men når det begynner å innvirke på politiske prosesser, er det alvorlig.

- Det kan virke som om du har unngått den vanligste kvinnesykdommen - den dårlige samvittigheten?

- Ikke unngått den, men aldri latt den overvelde meg. Jeg har vært rasjonell, snakket med barna og Olav, funnet løsninger. Det mest ulidelige da jeg var småbarnsmor var å bare ha tre måneders svangerskapspermisjon. Selv var jeg jo i turnustjeneste, og kunne ikke ta ut det engang. Da Jørgen ble født, bestemte jeg meg for første og eneste gang til å jobbe deltid. Ellers har jo Olav tatt hovedansvaret for barna i hverdagen, mens jeg har vært mest til stede i helga. Da har jeg vært skikkelig til stede, altså, vært mor . Ikke sittet og lest dokumenter.

- Enkelte kritikere innvender at du kunne kostet på deg mer selvkritikk i boka?

- Jeg synes det blir litt for mye behov for offentlig selvkritikk i vår tid. At man i ettertid kan se at et standpunkt var bedre enn et annet, er så sin sak, men å bøye nakken bare for å bøye den, det blir litt rart.

- Så bildet av deg som superkvinne stemmer?

- Det er mange sider ved meg som kommer fram i min bok, folk vil se at jeg ikke er noen superkvinne. Men det har ligget i meg å ville gjøre best mulig jobb. Jeg kan jo beklage det, da, i den grad det vil glede noen.

- Har du angret noe?

- Ja, men det kommer i neste bok. Der kommer jeg til å skrive om det dilemmaet foreldre møter ved psykiske lidelser hos barn. Vårt samfunn har ikke tatt innover seg hva dette krever for å støtte oppunder familier som rammes. Når jeg - som hadde sterke ressurser rundt meg - opplevde situasjonen da min sønn ble syk så sterkt, hvordan skal da andre overhodet takle det? I ettertid ser jeg at jeg ville vært tøffere overfor fagfolkene, ikke la psykiatrien ta ansvaret. Man undervurderer den unges sterke tilknytning til foreldrene. Hadde jeg visst at det var det riktige, ville jeg sloss, og forlatt politikken. Jeg ville brukt mitt liv fra 84 og de påfølgende årene til å lese psykiatri, reise til USA, undersøke mer. I dag vet jeg nemlig med meg selv at jeg kunne gjort noe som ville ført til en betydelig forskjell for mitt eget barn. Jeg følte at jeg ikke fikk sjansen til å ta det valget.

- Siden 20. september har du vært på reise i fem av sju uker, i forbindelse med ditt kandidatur til lederjobben i Verdens Helseorganisasjon. Blir du aldri sliten?

- Jeg liker å legge meg når jeg er trøtt. Men en god natts søvn, en frihelg eller en kort ferie reparerer det meste. Overskudd og pågangsmot er snarere medfødte enn innlærte evner. Det ser jeg på barna mine også.

- Og nå vil du til topps igjen?

- Den avgjørelsen faller i januar. Men selv etter at saken er avgjort, går det fire måneder til tiltredelsen. Da må jeg skrive neste bok ferdig. Når det er gått fem- ti år, og den jobben i tilfelle er gjort, har jeg for stor avstand til stoffet.

- Du har svært lyst på den jobben?

- Jeg tror altså jeg kan gjøre en jobb som betyr noe, sier Gro Harlem Brundtland.

- Det er plass til en innsats til.

  • Se også side 35
<B>ENESTE MALUR I BEGERET:</B> Den erklærte hovedfienden Kåre Willoch er den eneste som ikke er fornøyd med selvbiografien til Gro Harlem Brundtland
<B>Gro Harlem Brundtland</B>