Minervas tid

I dag foreligger boka om Minerva-kretsen. Det er blitt en historiebok med budskap også til dagens konservative politikere, skriver Gudleiv Forr.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg var ingen leser av de konservative studentenes tidsskrift, Minervas kvartalskrift. Det som foregikk der var høyt hevet over min og mine studievenners livsverden. De toneangivende medlemmene av Minerva-kretsen, slike som Lars Roar Langslet, Tore Lindbekk, Francis Sejersted, Gudmund Stang, Kjell Hanssen, Egil Alnæs og brødrene Lønning syslet med den konservative politikkens grunnlagsspørsmål. I Studentersamfundet kunne de nok nedlate seg til la sin stemme høre i en dagsaktuell resolusjonsdebatt. Men i kvartalsskriftet var de opptatt av ånd og filosofi, de førpolitiske problemstillingene.

Nå foreligger det som vil bli standardverket om Minerva-kretsen. Johannes Løvhaug, tidligere medarbeider her i avisen og idéhistoriker, har gått inn i tekstene, fra 1957 til 1972. Det er blitt en velskrevet og nyansert studie av Høyres eneste intellektuelle elite i etterkrigstida. Boka er et etterlengtet bidrag til dagens skrinne politiske idédebatt.

I lys av Løvhaugs bok ser jeg også tydelig at Minerva-kretsen betydde noe for oss som lå til venstre i det politiske feltet på universitetet i 1960-åra. Selv ble jeg etter hvert engasjert rundt tidsskriftet Liberalt Perspektiv, som var et sosialliberalt svar på Minervas kvartalskrift. Det samme var sosialistenes Kontrast. Til sammen utgjorde tidsskriftene og debattbøkene som også kom utover på 1960-tallet, en rik flora av ideologiske tekster som fikk betydning for politiske holdninger, og for noen også en politisk praksis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Minerva-gruppen inkarnerte noe som dessverre ofte er mangelvare i norsk politikk og offentlighet: Talent, trening og ambisjon. De hisset hverandre opp til å bli lærde menn. De betjente seg ikke av billige poenger i den politiske debatt, deres tidsskrift var arena for refleksjon, ikke for lettkjøpt polemikk. Lars Roar Langslet, som drev det lengst i politikken av Minerva-kretsens harde kjerne, kunne ha valgt også den akademiske vei. I stedet ble han statsråd og en slags professor ex auditorio. Men også de som ble på universitetet, har gjort storverk, og de har vært synlige i den politiske strid. Historieprofessor Francis Sejersted står sentralt der kampen står om det frie ord.

Og selv i dag kan Høyres gruppe på Stortinget smykke seg med en Minerva-ideolog, Inge Lønning, som snart fyller 70, og som av en eller annen grunn ikke fikk det statsrådsembetet både vi og kanskje også han selv mener han var eslet til. Med brødrene Lønning kom et nytt innslag inn i Minerva-kretsens ellers sobre debattstil: Per og Inge skulle overgå hverandre i kompetanse, og måtte ty til arroganse. For andre som ble rammet, kunne det nok være brysomt, for oss som har vært skånet, er det jo festlig.

De intellektuelles rolle i norsk politikk er egentlig et lite glansfullt kapittel. Mot Dag ventet på revolusjonen, og da den ikke kom, lot de seg integrere i sosialdemokratiet. M-L’erne falt for det totalitære. Minerva-gruppen ble startet for å fornye Høyre som etter krigen ennå hang ubehjelpelig etter i mellomkrigstidas problemstillinger, og politikken handlet om oppdemming mot de kostbare velferdsreformene. Det var en snusfornuftig forretningsliberalisme. Med Minerva-gruppen fikk den andre søylen i norsk konservatisme, den sosiale og kulturelle ansvarligheten, sine talsmenn. Francis Sejersteds siste verk handler om sosialdemokratiets lykkelige år. Det er en hel epoke, og har satt sitt umiskjennelige avtrykk i Norges-historien. Høyres lykkelige år var langt mer begrenset i tid. Men Willoch-regjeringen fra 1981 til 1986 ble et avgjørende skille i vår etterkrigshistorie da det ble tatt et oppgjør med det tilstivnede sosialdemokratiske hegemoni. Det kom et frislipp både i økonomien og i kulturen. Det siste fikk Minerva-gruppas stempel under Lars Roar Langslets ledelse. Han slapp eteren fri.

Men heri ligger også et paradoks: Friheten forutsatte en ansvarlighet som markedet ikke kan forvalte, men som skulle finnes i sivilsamfunnets institusjoner. Problemet var bare at de var blitt borte, dels som en følge av at staten hadde overtatt deres rolle under sosialdemokratiet, dels fordi kirken, som spiller en grunnrolle i konservativ politisk tenkning, var marginalisert.

Minerva-kretsens visjon om frihet kombinert med orden og harmoni, stabilitet og tradisjon, viste seg derfor ikke lett å gjennomføre i praktisk politikk. Minerva-folkene var opptatt av «det liberale mistaket», et begrep fra filosofien. Men det virkelige liberale mistaket var kanskje at de ikke fikk Minervas kvartalskrift i storformat da de fristilte medier og kulturliv.